Skjøtsel

Skjøtsel og andre tiltak

Mye av det vi botanikere, både fagbotanikere, barfotbotanikere og amatører gjør i naturen, kan uttrykkes i form av tre spørsmål vi kan forestille oss at vi stiller ei plante vi støter på i naturen.

Florakartlegging

Om jeg er ute og går, treffer på en plante, og sier «hei, er det deg?», så driver jeg kartlegging. Da registrerer jeg rett og slett funn. Jeg kan registrere funn av denne ene arten, eller av mange arter, eller av alle arter på stedet, eller av alle arter innen kvadratkilometer-ruter. Alt dette er ulike versjoner av kartlegging, og resultatet er et bilde av utbredelser av arter. Jeg er rett og slett interessert i det faktum at arten fins på akkurat dette stedet.

Floravokteri

Om jeg derimot sier «hei, hvordan står det til med deg?», så driver jeg floravokteri. Da er jeg interessert i hvordan det står til med denne konkrete populasjonen av denne konkrete arten. Jeg kan f.eks. telle antall individer eller skudd, jeg kan vurdere om miljøet endrer seg, om invasive arter er på vei inn osv. Om jeg gjør dette mange år på rad, så får jeg et bilde av trenden, av utviklingen. Jeg får det som kalles en tidslinje somviser om populasjonen minker, er stabil eller øker.

Tiltak/skjøtsel

Om jeg derimot spør «hei, hva kan jeg gjøre for deg?», så har jeg forlatt det rent observerende og dokumenterende og er på nippet til å gjøre noe praktisk, noe som endrer situasjonen på stedet. Dette kaller vi vanligvis skjøtsel, men det fins også andre typer aktiv handling som vi vanligvis ikke kaller skjøtsel, så et breiere og mer inkluderende ord er tiltak. Praktiske tiltak.

Kartlegging og floravokteri kommer rent juridisk, så lenge vi er i utmark, inn under allemannsretten – alle har rett til å notere og fotografere det en ser i naturen, enten det er en fjelltopp eller ei plante. På samme måte som vi har rett til å gå tur, sette oss ned og spise matpakka og gjøre alt det andre som hører med til normal ferdsel og friluftsliv. Alle har også rett til å ta herbariebelegg for dokumentasjon, med unntak av i verneområder eller av totalfreda arter – da trengs det dispensasjon, vanligvis fra Statsforvalteren. Er vi derimot i innmark, så trengs det normalt tillatelse fra grunneier for ferdsel og samling.

Når det kommer til tiltak, blir dette annerledes. Tiltak, først og fremst skjøtsel, krever tillatelse fra grunneier, og skjer som regel på oppdrag fra grunneier, eller med samtykke eller samarbeid med grunneier. Som regel er også forvaltningsmyndigheter (statsforvalter, kommunal miljøvernavdeling e.l.) involvert som samarbeidspartner. Tiltak kan utføres profesjonelt, som en jobb, eller det kan gjøres på dugnadsbasis, i regi av f.eks. frivillige foreninger som vår. På offentlig grunn er statsforvalteren eller kommunen som representerer både eier og forvaltningsmyndighet.

Ulike typer av tiltak

Mye av det vi i NBF arbeider med, er ulike typer slike tiltak, i samarbeid med grunneiere og forvaltningsmyndigheter. Her er en rask oversikt over ulike typer.

Rødlisteartskjøtsel

Formålet her er å bedre forholdene for en konkret truet art, ved f.eks. rydding, luking etc. Ofte er dette en slags «utvidet floravokteri» – man følger med på trenden og gjør diverse småtiltak som trengs for arten. NBF er involvert i mange slike prosjekter med skjøtsel av konkrete populasjoner av rødlistearter.

Fremmedartsbekjempelse

Formålet er da å bli kvitt, eller begrense, en problematisk eller invaderende fremmedart for å hjelpe stedegne/hjemlige arter på stedet og opprettholde en naturlig vegetasjonstype. NBF er involvert i mange prosjekter med bekjempelse av invasive fremmedarter, som regel på oppdrag fra kommune eller statsforvalter.

Slått og annen vegetasjonsskjøtsel

NBF er involvert i mange prosjekter som innebærer slått av spesielt verdifulle eller artsrike gamle slåttenger. Her kan det f.eks. være rødlistearter, men ikke alltid – formålet er å opprettholde selve miljøet, selve vegetasjonen, slik århundrers tradisjonell næringsutøvelse (ljåslått) har formet den, og selve det å ta vare på vegetasjonen vil hjelpe eventuelle rødlistearter i dette miljøet som er tilpasset det. Også andre steder drives det vegetasjonsskjøtsel som har som formål å gjenskape eller opprettholde en hel vegetasjon. Mange steder drives f.eks. myrrestaurering etter tidligere tiders grøfting. Skjøtsel av lyngheier er et annet godt eksempel. Ofte vil slik vegetasjonsskjøtsel ha elementer av fremmedartsbekjempelse innbakt. Rydding av sitkagranplantasjer med påfølgende restaurering av lynghei er et godt eksempel.

Bevaringsbiologiske tiltak

Dette er en betegnelse som brukes om tiltak som er rettet mot en art på populasjonsnivå. Dette er gjerne en direkte følge av floravokteri, dvs. langvarig observasjon av trenden i en populasjon. Om den viser seg å ha problemer og er i fare for å forsvinne, fins det et arsenal av tiltak man kan gjøre, i tillegg til eventuell vegetasjonsskjøtsel på stedet eller bekjempelse av problematiske fremmedarter. Dette er tiltak som er aktuelle enten problemene for populasjonen er menneskeskapte eller er en del av en mer naturlig vegetasjonsdynamikk. Målet er å hjelpe en populasjon «over en kneik», slik at den enten blir stabil av seg selv, eller kan skjøttes på vanlig måte. Her kommer det en rekke spesifikke tiltak: man kan opprette en erstatningslokalitet for en populasjon som er i ferd med å forsvinne og som det vil være vanskelig å redde, man kan opprette en suppleringslokalitet med genmateriale fra en populasjon som sliter, man kan forsterke en populasjon ved å samle frø fra den, oppformere planta og så tilbakeføre den til lokaliteten. Man kan utføre en krysstransplantasjon, dvs. plante inn materiale av samme art fra en så nærliggende lokalitet som mulig, for å øke populasjonens fertilitet.

Helt essensielt ved bevaringsbiologiske tiltak er autentisitet. Man prøver å videreføre genforrådet i en konkret populasjon, det er dermed vesensforskjellig fra annen dyrking av rødlistearter, ofte fra hagesentere og av materiale med ukjent opphav. En erstatningslokalitet eller suppleringslokalitet skal være på geografisk nærmeste mulige egna (og nøye vurderte) sted. En forsterkning skal skje med populasjonens egne frømateriale. En krysstranplantasjon skal også være fra en geografisk så nær populasjon som mulig. Erstatnings- og suppleringslokaliteter skal ikke endre artens generelle utbredelsesareal eller økologi. Det skal skje i samarbeid med forvaltningsmyndighet og publiseres. Slike tiltak kan skje enten ved utsåing på stedet, ved transplantasjon av individer eller ved oppformering i kultur og så utplanting.

Frøsamling

Frøsamling til Nasjonal frøbank for truete arter. Denne frøbanken befinner seg på Naturhistorisk museum i Oslo. Den oppbevarer frø av først og fremst rødlistearter på en profesjonell, nøye tilpasset måte. Det drives også spiringsforsøk for disse frøene, og frø sendes til en global backup-frøbank i Kew i England. Frø fra frøbanken kan så brukes for bevaringsbiologiske tiltak slik som forsterking av populasjoner eller opprettelse av erstatnings- eller suppleringslokaliteter. En skal være obs på at selv om frøsamling generelt faller inn under allemannsretten, er det unntak: selv frøsamling til den nasjonale frøbanken krever dispensasjon hvis det er snakk om en freda art, eller om det skjer i et verneområde.

Utafor alt dette, både utafor kartlegging, floravokteri og tiltak, kommer forskning, som er noe forskere holder på med. Forskning går ut på å belyse problemstillinger systematisk og teste hypoteser. Forskning kan bestå i systematisk observasjon/registrering eller ganske drastisk manipulative tiltak, men målet er alltid å få tak i data som er strukturert på en slik måte at en kan fokusere på én faktor og ekskludere alle andre faktorer.

Teskt: Jan Wesenberg