Norsk Botanisk Forening ble stiftet 2. desember 1935, og feirer altså nå på tampen av året 90-årsjubileum. Ønsket om en forening hadde spesielt vært stort blant yngre botanikere og studenter, og etter grundig diskusjon på først et møte på Universitetet, så på café Engebret, ble det sendt en forespørsel til alle landets botanikkprofessorer. Samtlige svarte positivt, og på et nytt møte på Engebret 15. oktober ble det nedsatt et arbeidsutvalg på sju personer (samtlige menn, har du sett på maken) som skulle utarbeide et forslag til lover og innkalle til et «konstituerende møte». Møtet ble bekjentgjort gjennom Norsk Telegrambyrå og Den Høiere Skole, og holdt på Universitetet 2. desember. Stiftelsen ble vedtatt, lovene diskutert, pusset på og vedtatt, og det ble valgt et styre, med formann (som det het den gangen) professor Johannes Lid, og ellers Trygve Braarud, Rolf Nordhagen, Håkon Robak, Per Størmer og Jakob Vaage.
Foreningen var Oslo-basert, og virksomheten besto av turer i den grønne sesongen og møter med foredrag i vintersesongen. På den tida hadde slike foreninger fokus på formidling overfor allmenheten og stimulering av amatørvirksomhet. En viktig del av medlemsmassen var lærere og florainteresserte folk med landbruks- og skogbruksutdannelse.
De første seks årene hadde foreningen ikke noe blad, men publiserte i en egen seksjon av Nytt magasin for naturvidenskapene, under overskriften «Norsk Botanisk Forening Meddelelser».
Så, i 1943, ble bladet Blyttia opprettet. Bladet var foreningens måte å kvittere overfor fagmiljøet for deres innsats som turledere og foredragsholdere – ved å skape en plattform der de kunne publisere stoff om norsk planteliv.
I 1939 ble Trøndelagsavdelingen opprettet, i 1957 Vestlandsavdelingen, og i 1962 Sørlandsavdelingen og Rogalandsavdelingen. Siden har det økt, og i dag består foreningen av 13 grunnorganisasjoner. Til å begynne med var disse «avdelingene» rene lokale «satellitter», mens foreningen i Oslo var hovedforeningen, og det var den som valgte styret.
Foreningen la helt fra starten av sterk vekt på å bidra til kartlegging av floraen, så kartleggingsarbeidet kan ses på som foreningens eldste arbeidsform. Men så, på 1960-70-tallet, vokste naturvernarbeidet gradvis fram som stadig viktigere, og selve frivilligheten og sivilsamfunnet som opinionskaper, pressgruppe og dugnadsinnsats begynte å vokse fram. Foreningen begynte å delta i prosesser som bl.a. vern av edelløvskoger og andre verneplaner, og kom med innspill til disse.
1970-tallet var ikke bare naturvernets tiår, men også distriktenes tiår. I 1971 ble «hovedforeningen» avskaffet, de to siste grunnorganisasjonene (Østlandsavdelingen og Nord-Norsk avdeling), opprettet, og det ble innført et hovedstyre valgt ved avstemninger på alle avdelingenes årsmøter. Så, i 1986, ble en ny ordning innført, ved at styret i en av grunnorganisasjonene etter en rotasjonsordning ivaretok hovedstyrefunksjonen for to år. I 1998-99 ble det på ny innført et eget hovedstyre, valgt på summen av grunnorganisasjonenes årsmøter, og det ble for første gang ansatt en redaktør og daglig leder i deltidsstilling (alt arbeid hadde inntil da vært frivillig og ubetalt). Og så, i 2006, ble foreningens første landsmøte holdt, med delegater fra grunnorganisasjonene som diskuterte, gjorde vedtak og valgte styre i et samlet forum.
I 1996 ble SABIMA (Samarbeidsrådet for biologisk mangfold) opprettet som en paraplyorganisasjon over de biologiske foreningene, og samarbeidet mellom NBF og de andre biologiske foreningene ble mye tettere og med SABIMA som felles lobby-plattform overfor myndighetene og også finansieringskanal. Vi har også jevnlig kontakt med Artsdatabanken, som ble opprettet i 2005, der vi formidler våre ønsker for videreutvikling av tjenester som Artsobservasjoner og Artskart. De siste 20 årene har vi også formalisert kontakten med de andre nordiske botaniske foreningene, vi møtes jevnlig og arrangerer Villblomstenes dag som en felles nordisk dag med tallrike turer i alle landene.
I de siste 10-15 årene har foreningen vokst mye, og arbeidet har i stadig sterkere grad blitt basert på prosjektmidler til konkrete arbeidsoppgaver, med deltidsansatte prosjektledere. Foreningen har 11 regionale (stort sett fylkesvise) grunnorganisasjoner og to «generelle» grunnorganisasjoner (Moseklubben og Lavforeningen). Fortsatt er turer og møter viktige deler av arbeidet og dekker mye av vårt formidlingsbehov, men vi arrangerer også kurs. Flere av grunnorganisasjonene driver organisert florakartlegging, med Østfold Botaniske Forening som «senioren» når det gjelder både metodikk, opparbeidet erfaring og resultat. Vi driver floravokteri, og skjøtsel (både av rødlistearter, bekjempelse av fremmedarter og slått og annen vegetasjonsskjøtsel) blir også en stadig viktigere del av mange grunnorganisasjoners arbeid.
Vil du se historiske kilder om foreningen? Les dem her.