Hva er kystlynghei?
Tekst og foto: Anders Gunnar Helle
Kystlynghei er på mange måter arvesølvet langs kysten vår. Naturtypen som har blitt til gjennom mangfoldige generasjoner med skjøtsel, i form av lyngbrenning og beitehold, så vel som lyngslått. Denne bruken, som strekker seg tilbake til steinalderen, har formet kysten vår. Et landskap vi kjenner som åpent med lavvokst vegetasjon, dominert av røsslyng, og med et dramatisk uttrykk. En semi-naturlig tilstand, altså er det naturen som lever der, men påvirket av mennesker. Et kulturlandskap. Et levested. En utvalgt naturtype.
I løpet av februar skal vi ta dere med på en fortelling om kystlyngheia, denne grønnfiolette dynen som brer seg utover kysten vår. Gjennom åtte deler skal vi bli litt klokere på hva en kystlynghei er.

Beitedyr og mennesker side om side
Kystlyngheia, en semi-naturlig naturtype, altså preget og senere betinget av vår kultur. Naturtypen har altså blitt til gjennom menneskers bruk, men vi har ikke klart det uten hjelp.
Med havet som nærmeste nabo var det kystbonden som satte sitt preg på kystlandskapet. I fravær av veier, biler og fly, var havet en enda større ressurs enn det er i dag. Havbruk var den gang den viktigste delen av livsgrunnlaget for kystbonden. En visjon vi i dag også deler for Norges fremtid. Livet langs kysten har vært krevende, og mens mennene bedrev havbruk, var det kvinnene som sto for landbruket. Til gårdsbruket langs kysten var det litt innmark, men ikke på langt nær det omfanget man hadde innafjords og østafjells. Det gjorde at utmarka var desto mer viktig, og følgelig var utmarksbeite den viktigste produksjonsformen.
Beitedyrene hadde ikke noe problem med karrige forhold, preget av nakne berg med tynt humusdekke og kun noen barkkledde dvergbusker. Et naturgrunnlag uskikket for jorddyrking. Med firbeinte hjelpere er det uproduktive produktivt. Med fire mager, fire bein og evnen til å tygge drøv, er det mulig å nyttegjøre selv forvedede busker i ulendt og steinete terreng. Det er dog ikke nok bare å ha fire mager og tygge drøv, for de forskjellige dyrerasene har hver sine preferanser på mat. Våre moderne raser har, på lik linje med oss, blitt litt finere på det. Med en gradvis tilvenning og avl for økning i både ull-, melk- og kjøttproduksjon, så vel som antall avkom, har de også blitt tilvent kraftfôr og gras. Norsk kvit sau (NKS) er attpåtil ivrig på orkidéer, som er dårlig nytt for noen truede arter som purpurmarihånd og narrmarihånd. Gras og kraftfôr er ressurser det historisk har skortet på langs kysten. De gamle rasene, som gamalnorsk sau (GNS) og kystgeiter, har derimot ikke blitt like kresne og spiser derfor fortsatt det naturen har å by på. De er ikke redde for å begi seg ut på barkkledde vekster av busker og trær, nei heller ikke stikkete bartrær klarer å holde de unna til tider. De er kanskje ikke like hard på grøten som beveren, men harde nok til at de holde en del trær unna og busker nede.
Det er ikke slik at de klarer å holde landskapet åpent helt alene, så mennesker har hjulpet dem ved å høste einer og trær til ved og virke. I tillegg slo man tidligere lyngen, de gikk altså ikke løs på lyngen av sinne, men høstet friske skudd med sigd og stuttljå/-orv. Dyra gikk i hovedsak ute hele året på den vintermilde kyst, men vinterstid var det allikevel noe behov for å tilleggsfôre dem og tidvis ta de litt inn. Da kom lyngslåtten til nytte, hvorav man gjerne blandet lyngen med høy, halm og/eller tang og tare, som ble kvernet til en grøt kalt sørpe. Det som dyra produserte av avføring ble nøysommelig tatt vare på som gjødsel til de små flekkene som kunne dyrkes. De gammelnorske rasene kan dermed sees på som kystlyngheias voktere.

- oznor
- smacap_Bright
- rrem
- rrem
- rrem
- rrem
- rrem
Lyngbrenning – en kontrollert forstyrrelse med dramatiske effekter
Mens vi tidligere har snakket om betydningen av de gamle husdyrrasene, særlig gammelnorsk sau og kystgeiter, har vi så vidt kommet med noen frempek mot betydningen av lyngbrenning. Vi er inne i tiden av året hvor røyk og flammer har pleid å prege store deler av kysten vår. Et syn som kanskje skremmer mange, men som langt på vei er uberettiget. For det er ikke ukontrollerte branner som har oppstått av seg selv, en bortkommen sneip eller fra uvøren bålbrenning. Det er en kulturpraksis og skjøtselsform, hvor kystbonden har sikret beiteressurser til beitedyra sine. For når lyngen blir gammel, så blir den høyvokst og grov med lavere relativ andel friskt bladverk. Dette betyr mindre å beite på for dyra og vanskeligere fremkommelighet, hvorav man bare kan se for seg hvordan det er for krøllete sauer å ta seg fram i grov lyng med krokete greiner på omtrent samme høyde som sauen selv.
For å hindre dette, tyr kystbonden til brenning, litt som det har vært praksis for bråtebrenning i eng og åker. Ved å brenne lyngen dør det meste av den gamle lyngen, så vel som andre trær og busker som har begynt å etablere seg. Mens brannen tar knekken på vegetasjonen over bakken, vil en del av frøbanken overleve. For røsslyngen er det ikke bare snakk om å overleve, men den blir mer eller mindre vekket til live av røyken fra lyngbrenningen. Temperaturen gjør heller ikke så mye, da frøene til røsslyngen tåler temperaturer på over 600 grader celsius. Andre planter er ikke like tolerante for de høye temperaturene og får redusert frøbanken sin, som kan komme godt med om det eksempelvis er naturskadelige fremmedarter tilstede (tar også småtrær). For å sikre at man har kontroll på brannen må man besitte mye kunnskap, gjøre vurderinger av vind, markfuktighet, topografi, behov for branngater og ha avtale med lokalt brannvesen, samt bruke det nyttige redskapet brannsmekke. Med brannsmekka slår man regelrett ihjel brannen i en spredningsretning for å avgrense brannflata. I tillegg bruker man nå også gjerne gassbrenner og løvblåser, men når man først har fått fyr er også gamle blomsterstander av rome fine mini-fakler til å fyre opp med videre.
For å sikre jevn tilgang på fôrressurser, så vil man gjerne ha mange små og mellomstore flater, slik at man brenner litt med jevne mellomrom, avhengig av størrelsen på kystlyngheia. Dette vil gi kystlyngheia et mosaikkpreg, litt som et lappeteppe av ulike suksesjonsfaser. Noe vi kaller for kystlyngheias utviklingsfaser, fordelt på de fire fasene: pionerfase (0-5 år), byggefase (3-12 år), modenfase (10-25 år) og degenereringsfase (20+ år). Like etter brenning, i pionerfasen, blir det gjerne et større innslag av gras og urter, samt pionermoser. Allerede i løpet av den første vekstsesongen vil man kunne se små spirer av røsslyngen og i løpet av få år kommer man inn i byggefasen preget av rik blomstring og tettvokst røsslyng, som danner kuleformet dynelandskap i grønt og fiolett/rosa. Da blir gjerne røsslyngen temmelig dominerende, noe som vedvarer inn i modenfase, hvor lyngen igjen får mer sideskudd og begynner å åpne seg opp i midten. Etter hvert blir lyngen grov og de åpner partiene gir grobunn for trær og busker, som einer, osp, bjørk, rogn og dessverre hyppigst idag; naturskadelige bartrær (sitka-/lutzgran, gran, bergfuru, vrifuru, buskfuru). Dermed vil kystlyngheia gå over i en ettersuksesjon som skog, akkurat som alt annet kuturlandskap, om ikke arealet igjen blir brent. Varigheten mellom intervallene for lyngbrenning varierer utfra hvor lokale forhold som eksposisjon, klima og næringsinnhold i jordsmonn. Det er med andre nødvendig med både skjønn, erfaring og teoretisk kunnskap for å bedrive lyngbrenning.
Lyngbrenning skaper som sagt en mosaikk, som i denne relativt artsfattige naturtypen gir et høyere artsmangfold og mer variasjon, men som også bringer med seg andre naturgoder. Den mest åpenbare er det som allerede er nevnt med beitekvalitet, men det er også et virkemiddel for å kunne sikre kontroll og mulighet for slukning ved en eventuell utilsiktet brannhendelse. Dette vil kunne bidra til å gi økt trygghet for bebyggelse og ressurser i kystnære områder. I områder hvor kystlyngheia har blitt gammel og grov med innslag av trær og busker, vil den økte biomassen både gjøre det gjøre brannen mer voldsom og vankeligere å slukke eller kontrollere, samt at det vil genereres høyere temperaturer som vil skade en større en andel av frøbanken og artsmangfoldet på stedet. Derfor er det også viktig at man passer på å ha med seg erfarne lyngbrennere og er ekstra før-var ved brenning av områder som ikke har vært brent på lenge eller med stor biomasse. Det kan riktig nok også være at gammel kystlynghei også kan være stedvis vanskelig å få fyr på om det er både for svak vind og mange åpne partier mellom lyngen, der trær og busker ikke har begynt å etablere seg.

Kystlyngheiene, vår felles natur- og kulturarv
Som vi nå har vært gjennom, så er kystlyngheiene et resultat av beiting og lyngbrenning, så vel som at det historisk også ble utført lyngslått. Det er akkurat historien til kystlyngheiene vi nå skal se nærmere på, for det er ingen arv uten en forhistorie.
For å legge grunnlaget vil vi minne på at en tommelfingerregel er at alt kulturlandskap har sitt opphav i skog, og at arealet ved opphør av skjøtsel igjen vil bli til skog. Det er så fremt arealet ikke er såpass sterkt endret at naturen ikke vil klare å hente seg inn igjen, som dog er et stadig økende problem.
Kystlyngheiene er steingamle, eller de har i det minste sitt opphav i den yngre steinalder for omtrent 5000 år siden. Dette er like gammelt som verdens eldste levende trestamme (Methusaleh, et tre i furuslekta i California, USA) og omtrent like gammelt som de eldste pyramidene. Det krevde riktig nok ikke like stor ingeniørkunst å etablere kystlyngheiene. Stridsøksefolket, et folk som fikk sitt navn for deres flotte økser, begynte den første større avskogingen langs kysten av Europa. Dette var nok ikke med intensjon å lage kystlynghei, men for å ha tømmer til ved og redskaper, så vel som å rydde skogen for å lage beite og dyrkbare arealer. For å få bukt med skogen, var brenning av det nyryddede arealet en metode som ble tatt i bruk, og som trolig viste seg å være såpass effektivt mot busk og kratt at de fortsatte med det. Dermed ble det til at kysten ble både brent og beitet. Omfanget økte og intensiteten like så, helt til utpå 1800-tallet, hvor kystlyngheiene nådde sin største utbredelse. I sentrale deler av Europa var allerede intensiteten blitt såpass stor at kystlyngheiene var overutnyttet. For med overbeite sliter fort lyngen, og det kan bli mer engliknende eller regelrett sterkt endret (forringet natur). I dag har ikke intensiteten i landbruket blitt noe mindre, og dermed er hele 80% av Europas kystlyngheier nå blitt omgjort til åker, eng eller skog.
I Norge har vi hatt særlig tre viktige faktorer for tap av kystlynghei, 1) den store skogreisingen som startet på slutten av 50-tallet, 2) intensivering av landbruket (+ fiskeriet) og 3) urbanisering. Særlig de to sistnevnte betyr at kystlyngheiene gror igjen, som ikke nødvendigvis er så ille for naturmangfoldet i sin helhet, men som er problematisk på grunn av den store skogreisingen. For ikke bare hjalp amerikanerne oss med å vinne andre verdenskrig, men de tilbød oss også Marshall-pakken for å bygge opp landet igjen. Det er nok en av de store grunnene til at mange av dagens generasjoner har latt seg prege av den amerikanske kulturen, gjennom innslag som Elvis Presley, Taylor Swift eller TV-serien Friends. Det er dog ikke bare pengestøtte og kulturliv vi har med oss fra Amerika, vi har nemlig også fått noen hurtigvoksende trær som skulle gi ny vind i seilene til skognæringen. En næring som opp i gjennom historien har vært viktig for norsk økonomi og sysselsetting. Det gjorde derfor at kystlyngheier og beite- og slåttemarker, så vel som eiendomsgrenser og hekker ble plantet til med dette vidundertreet; sitkagran (+lutzgran, hybriden mellom sitkagran og hvitgran). Det viste seg dessverre at ikke bare tålte det vind og sjøsprøyt bedre, så vel som at det vokste vesentlig fortere enn norsk gran, men det var også invasivt. Altså utkonkurrerer den andre arter i langt større grad enn de treslagene som vokste der naturlig, som ellers ville kommet til ved opphør av bruk, og den sprer seg i stor hastighet. Dette har medført at sitka-/lutzgran har blitt vurdert til å utgjøre en svært høy risiko for norsk natur generelt, men kystlyngheia spesielt. Dermed ville ikke kystlyngheiene i og nær disse plantefeltene vokse seg til med hjemlige treslag og busker med tilhørende følgearter av fugler, insekter, sopp, lav og moser, etc, men snarere bli betraktelig mer artsfattige og livløse. Til sammen har disse årsakene resultert i at vi faktisk har mistet rundt 90% av kystlyngheiene i Norge, mens de siste ti prosentene står fortsatt i fare. Sammen med kystlyngheia går også kulturminnene som er knyttet til bruken tapt, både den immaterielle kulturarven med kunnskap om bruken og den materielle kulturarven, som steingarder, utløer, gravfelt, gardfloer og redskaper.
Gjengroing og tap av kystlynghei til tross, så har vi i Norge omtrent 1200 km kystlinje med fragmenter av kystlynghei. Det er faktisk én tredjedel av den totale utbredelsen til kystlyngheiene i verden (3600 km kystlinje), som betyr at Norge har et spesielt ansvar for å ta vare på kystlyngheia.

Hva gjør Norge?
Norge har én tredjedel av kystlinjen med kystlynghei. I tillegg har vi de nordligste forekomstene. Dette betyr at vi både har et internasjonalt ansvar med hensyn til den store andelen av verdens kystlyngheier og våre kystlyngheiers særpreg. I kombinasjon med den voldsomme tilbakegangen til kystlyngheiene, har det derfor blitt gitt et særskilt hensyn i forvaltningen ved at kystlynghei har blitt lovfestet som en utvalgt naturtype. Et juridisk virkemiddel som skal sikre at naturtypen skal vektlegges litt mer enn andre naturtyper i forbindelse med naturinngrep knyttet til arealforvaltning og bevaringsarbeid knyttet mer til naturforvaltningen.
Dette betyr at det både er enklere for grunneiere og gårdbrukere med kystlynghei å søke om midler til skjøtsel og restaurering av kystlynghei, samt øker sjansene for å få støtte til fjerning av sitkagran og andre fremmedarter som truer arealer med kystlynghei. I tillegg utfører forvaltningen selv tiltak for å bevare kystlyngheia gjennom egne tiltaksmidler, som foreksempel tiltak mot utenlandske bartrær i verneområder. Vi har også fått et nasjonalt kompetansesenter for kystlynghei, nemlig lyngheisenteret på Lygra (anbefales et besøk!). I dag er det mange grunneiere langs kysten som bevarer kystlynghei, som resultat av at forvaltningen både gir økonomisk, praktisk og sosial støtte til en ekstraordinær innsats som i de fleste tilfeller ikke er lønnsom i seg selv, men som gjøres utfra en personlig verdsetting av natur- og kulturverdier knyttet til kystlyngheia.
På vegne av samfunnet, natur- og kulturinteresserte vil vi gjerne takke disse ildsjelene og kulturbærerne, så vel som de i forvaltningen som gir motivasjon og muligheter for å utøve engasjement og dugnadsånd

Lyngheisenteret på Lygra er et sted man bør dra for å se et aktivt skjøttet kystlyngheikompleks og lære om de fleste sider av kystlyngheienes historie, bruk og naturmangfold.

Movatna naturreservat er et reservat som var preget av et større felt med sitkagran, men har blitt ryddet av Miljødirektoratet for å bevare kystlyngheia og de kystbundne torvmarksformene med tilhørende artsmangfold av særlig sjøfugl. Bildet viser tiltaket litt over midtveis i hogsten.

Silda har vært hardt rammet av fremmede bartrær av både sitkagran og bergfuru, men har fått mye støtte til bevaring kystlynghei og bekjempelse av disse fremmedartene.

Utsira har fått et ekstra forvaltningshensyn ved å bli utnevnt som nasjonalt viktig kulturlandskap. Også der har man fått midler til å bevare kystlynghei og fjerne fremmede bartrær.

Runde får støtte både til miljø- og besøkelsessenteret, så vel som tilrettelegging og bevaring av kystlyngheia og den terrengdekkende myra.

Sosial støtte er nok grovt underkommunisert i arbeidet til forvaltningen, hvorav de ansatte hos Statsforvalteren og andre instanser i mange tilfeller gir den ekstra motivasjonen til grunneiere, gårdbrukere og foreninger ved at de tar en ekstra telefon og hører hvordan det går eller tar en tur ut for å bidra litt eller se til at alt er som det skal. Det er ikke bare blant tiltakshavere at det utvises en ekstraordinær innsats!
Kystlynghei – vårt arvesølv eller bare et arr fra tidligere tider?
Vi har et internasjonalt ansvar for naturtypen og kulturarven knyttet til den, og Norge har tatt ansvaret til seg og gjør mye for å ta vare på naturtypen. Spørsmålet er jo derimot om det er et ansvar vi skal ta på oss. For er det et ansvar eller et antropocent narrativ vi forteller oss selv på bekostning av naturen?
Kystlyngheia er jo ikke naturlig forekommende, men et kulturlandskap, en semi-naturlig naturtype. Et stykke kystnær natur preget av hyppige og voldsomme forstyrrelser forårsaket av mennesker motivert til å bedre beitet for egen nytte og konsum av beitedyr. Fortærer vi med dette også naturen og sier til oss selv at det er kulturarv og viktig for naturmangfoldet, motivert av utsikt og purpurfargede dyner over bergene av estetikkens skyld?
Dette er berettigede og viktige tanker å ha med seg i forvaltningen av kystlandskapet, så vel øvrig landskap for den saks skyld. Et spørsmål som også ble reist i forbindelse med delen om lyngbrenning.
Så hva kan man si? Det er individer av insekter, mose, lav og planter som stryker med ved brenningen ja, som også er en god grunn til at man må unngå for store flater med tanke på rekolonisering fra omkringliggende «lapper» med ubrente partier. Kystlynghei er også i utgangspunktet en relativt artsfattig naturtype, men det er dog noe artsmangfold som er langt på vei avhengig av denne skjøtselsformen. Det er ikke til å skyve under et teppe at bevaringen av denne kulturmarkstypen er sterkt preget av et antropocent syn på naturen. Ved enhver skjøtsel av kulturmark (og de fleste andre naturinngrep for så vidt), så foreligger det etiske dilemmaer omkring hvilke verdier man vektlegger. I forbindelse med slåttemark, en økosystemene i verden som har høyest antall arter per kvm, så er dilemmaet mindre problematisk mtp at det i mange tilfeller tilføyer et areal flere arter enn en naturlig økologisk tilstand. For kystlyngheia som derimot er mer artsfattig enn en naturlig økologisk tilstand, så er nok dilemmaet verre og kulturverdien later til å være tungtveiende, både den historiske verdien og forsyningstjenestene fra beitet. For hva om man heller opphørte driften og lot det gro igjen – ville det vært så ille?
Store deler av dagens kystlyngheier ville i utgangspunktet blitt til skog. Først ville pionertrærne slått seg til, altså bjørk, rogn, osp og i de litt varmere områdene også hassel, mens furu og andre løvtrær gjerne ville kommet inn etter hvert i en sekundærsuksesjon. Til det gjerne blir en salig blanding, overordnet med partier hvor enkelte treslag dominerer, men også på en mindre skala ville det vært en god miks. Siden det er snakk om områder tett på havet med tilhørende mild vinter og rikelig med fuktighet, så ville mye av de mest oseaniske områdene og forsenkninger/nord-/østvendte partier (der vi finner den friske kystfuktheia) bli til boreonemoral og boreal regnskog. Naturtyper som er enda mer sjeldne og artsrike, hvor vi også har et desto større internasjonalt ansvar og det for en naturlig økologisk tilstand uten ressurskrevende skjøtsel. Er ikke det langt bedre?
Kanskje det. Dog er problemet at dette scenarioet ikke lenger er en realitet for det meste av dagens kystlyngheier. Årsaken er at vi har plantet ut fremmede treslag, som ikke er økologisk hjemmehørende og dermed vil gi en endring av økosystemene og landskapet langs kysten som er ulik den som ville oppstått eller var der før vi mennesker gjorde vårt inntog. Nå er det ikke slik at endring nødvendigvis er negativt det heller, men det er i dette tilfellet snakk om arter som er dominerende og invasive. Altså vil ikke den hjemlige naturen ha så mye og stille opp med, slik at det ville resultert i store naturtap. Samtidig mangler disse fremmede treslagene artene fra sine hjemsteder, slik at vårt artsmangfold ikke klarer å nyttegjøre seg av dem i samme grad i fravær av koevolusjon (arter tilpasset hverandre over årtusener og mer enn det). Med det meste av kystlinjen plantet til med disse treslagene vil en gjengroing av kystlyngheiene kunne gjøre naturen fattigere.
Klarer man derimot å bekjempe disse treslagene og deres frøbanker, som trolig vil kreve et tiår eller to med oppfølging per område, så vil man igjen kunne oppleve av en gjengroing vil berike naturmangfoldet. Den beste bekjempelsen av disse treslagene er faktisk skjøtsel av kystlynghei med brenning og beite, så med noen tiår med kystlyngheiskjøtsel, så kan man vurdere å rullere området og la partier gro igjen. Dette er dog avhengig av disse fremmede treslagene ikke vil spre seg inn igjen fra omkringliggende områder. Derfor er det viktig at et slikt arbeid og mål konsentrerer seg om øyer og geografisk avgrensede områder uten nærliggende forekomster av sitka-/lutzgran eller berg-/busk-/vrifuru.
Samtidig har nok naturmangfoldet langs kysten godt av en del områder med kystlynghei også, blant annet for sjøfugl og enkelte arter, så vel som de materielle og immaterielle kulturminnene knyttet til kystlyngheia. Det er vurderinger som bør og må gjøres både overordnet for større geografiske områder og i det enkelte tilfellet. Det er med andre ord ikke utelukkende positivt med kystlynghei, men heller ikke utelukkende negativt.

Mangfoldet i kystlyngheia
Kystlyngheia er altså ikke så artsrik som mange andre naturtyper, men det betyr ikke at den ikke har en verdi for naturmangfoldet. Kystlyngheia er nesten mest naturlig å se på som et kompleks, både interspesifikt (mellom forskjellige naturtyper) og intraspesifikt (innad i naturtypen). Vi har jo tidligere nevnt at lyngbrenningen skaper et lappeteppe, en mosaikk av forskjellige suksesjonsstadier. En skjøtselsform som blant annet den sterkt truede arten lyngbruntopp trolig er avhengig av. Samtidig er det mye variasjon utover dette, både langs fuktgradienter fra fuktheier på grensen til terrengdekkende myr til tørre, skrinne og grunnlendte områder som langt på vei er nakent berg eller naturlig åpne områder. I de fuktige heiene vil man kunne finne arter som den sårbare arten klokkesøte og den nært truede arten heistarr. Videre har man en variasjon langs kalk- og næringsgradienten, fra helt kalkfattige heier med knapt flere arter enn man kan telle på et par hender til kalkrike heier med langt større artsrikdom, hvor det gjerne opptrer rødlistede og sjeldne arter, som følge av at Norge generelt består av sur berggrunn. På de tørre og kalkrike lyngheiene kan man fort finne den nært truede arten flekkgrisøre. Innad i den kalkfattige lyngheia, dukker det gjerne også opp lommer med skjellsand som brått kan gi opphav til veldig kalkkrevende arter. Der kan det derfor dukke opp rariteter som for eksempel rynkehinnelav NT. I tillegg har vi de mer overordnede variasjonene, som oseanitet og nord-sør-gradienten. Lengst ut på kysten på vestlandet vil man eksempelvis finne den nært truede og fargerrike arten purpurlyng. Der klart oseanisk sone sammenfaller med skjellsand og kalkrike lyngheier eller beitemarker, dog bare noen få steder, kan man også finne den sterkt truede arten kystblåstjerne. Langs nord-sør-gradienten varierer kystlyngheia fra å være klart røsslyngdominert i sør til å bli mer preget av krekling og heigråmose i nord. Det er med andre ord mye variasjon innad i kystlyngheia, som derfor også huser en god del variasjon av arter. Vi skal heller ikke glemme arter av invertebrater og vertebrater, som kysthumle NT, hubro EN og de mange sjøfuglene som er mer eller mindre avhengig av de åpne områdene.
I tillegg kommer den interspesifikke variasjonen mellom naturtyper. For kystlyngheiene opptrer også her i mosaikk. Ved høyt beitetrykk vil kystlyngheia fort bli en naturbeitemark, så fremt beitetrykket ikke er så stort at den blir sterkt endret. Inne blant lyngheia finner man også mange partier med nakent berg og flytende overganger mot myr av forskjellige torvmarksformer, som blant annet den terrengdekkende myra som er særlig vanskelig å skille fra fukthei. De er dog begge truet av fremmede bartrær som endrer de hydrologiske forholdene. I bakliheiene, som enten er nord-/østvendte eller i forsenkninger, går gjerne gjengroingen noe kjappere og det er derfor ikke uvanlig at det her er partier med litt skog. Som vi har nevnt tidligere, at i de mest oseaniske områdene kan bli til regnskog. I tillegg vil man i områder hvor sjøfuglbestandene er gode og fuglekoloniene er stabile, kunne få store mengder avføring som gir en nitrogenrik artsutforming, som gir opphav til naturtypene fuglefjell og fuglefjell-eng.
Med andre ord er den artsfattige naturtypen kystlynghei ganske mangfoldig, avhengig av skalaen man ser på og referansene man nytter. I tillegg er som sagt de norske kystlyngheiene verdens nordligste, med den økologiske avstanden det medfører fra de sørligere kystlyngheiene.

Siste vers av vår fortelling om kystlyngheia
Vi har tatt en reise gjennom skjøtsel, historikk, forvaltning, etikk og naturmangfold knyttet til kystlyngheiene. Helt til slutt vil vi fortelle hvordan vi i Norsk Botanisk Forening og våre grunnorganisasjoner jobber opp mot kystlyngheia.
Vår viktigste oppgave er å fasilitere folkeforskning gjennom blomsterglede, artslære og artskartlegging. Ved å styrke generell natur- og artskunnskap bidrar vi til å styrke forholdet mellom mennesket og natur, med de holdningsendringene det innebærer. Samtidig bidrar vi stort til mer kunnskap om økosystemene gjennom artskartlegging, hvor vi både får styrket kunnskapen om artene knyttet til de aktuelle økosystemene og kan se endringer i artssammensetning over tid. På den måten får vi ikke bare mer kunnskap om kystlyngheia som økosystem, men enkeltarter i kystlyngheia som enten er truet av gjengroing eller som truer kystlyngheia og artene som lever der. Dette har stor betydning for særlig forvaltningen, men også forskning.
Et av våre største bidrag til kystlyngheia, det er riktig nok vårt fremmedartsarbeid knyttet til fremmede bartrær. Et nasjonalt prosjekt som går under fanen «Den store granryddedagen», tidligere kjent som pøbelgrandugnad. Gjennom dette arbeidet adresserer vi problemet med spredning av fremmede bartrær til våre medlemmer, i media, ovenfor forvaltningen og ikke minst støtter og utfører dugnader med fjerning av fremmede bartrær i sårbare områder. Dette er et prosjekt vi har i samarbeid med Naturvernforbundet, WWF og Sabima. Dem viktigste bidragsyterne i dette prosjektet er allikevel grasrota med engasjerte frivillige og grunneiere.
I enkelttilfeller har våre grunnorganisasjoner også gått mer omfattende til verks med større prosjekter for enkeltområder, hvorav det mest omfattende prosjektet befinner seg i Kinn kommune. Der er det satt et mål om å fjerne fremmede bartrær, i hovedsak sitkagran, og restaurering av naturen i området fra flere kvadratkilometer på tre øyer. Et storslått prosjekt med hundrevis av grunneiere, krevende terreng, mye flott kystlynghei og annen sårbar natur. Et prosjekt som har latt seg utføre takket være støtte fra Miljødirektoratet og Statsforvalteren i Vestland. Et prosjekt du kan lese mer om her: https://arcg.is/OfHGy
