Bokmål/nynorsk: tannrot
Davvisámegiella: bátneruohtas
Vitenskapelig: Cardamine bulbifera (L.) Crantz
Korsblomstfamilien, krossblomfamilien, návrraššattut, Brassicaceae
Tannrot er lett å kjenne igjen på sine finnete blader, lysfiolette blomster og mørke yngleknopper i de øvre bladhjørnene. Blomstene er store med kronblader som er tre ganer så lange som begerbladene. Plantene blir opptil 80 cm høy, setter sjelden frukt, men formerer seg i stedet ved yngleknopper. Mange planter mangler blomster, og har bare yngleknopper. Det norske navnet ‘tannrot’ viser til jordstengelen som har tykke tannlignende skjellblad.
Voksested er edelløvskog og rik barskog på god moldjord, men også i ur og i parker, mest på baserik grunn. Utbredelsen er på sørlige deler av Østlandet, et stykke opp i dalene, videre i kyst‐ og dalstrøk nord til Trøndelag. Tannrot finnes først om fremst i Europa, bare noen få registreringer er i den asiatiske delen av Tyrkia og i Kaukasus.
Tannrot ble beskrevet vitenskapelig som Dentaria bulbifera i 1753 av Carl von Linné (1707-1778), svensk lege, naturforsker og spesielt botaniker. I 1769 ble tannrot flyttet til slekten Cardamine av Heinrich Johann Nepomuk von Crantz (1722-1799), østerriksk botaniker og lege.
Det er 10 arter i slekten Cardamine i Norge. Slekten har ca. 260 aksepterte arter som finnes i alle verdensdeler unntatt Antarktis.
Cardamine – av gresk ‘cardamon’ som var navn på en karseplante hos Aristofanes (ca. 450 f.Kr. – ca 385 f.Kr), attisk (‘gresk’) komediedikter. Planteslektsnavn opprettet av Linné i 1753.
bulbifera – fra latin ‘bulbus’ = løk og ‘ferre’ = bære. Navnet betyr ‘løkbærende, og viser til de løklignende yngleknoppene som sitter i bladhjørnene.
