og vinneren er…
Fjellpryd (Diapensia lapponica)
Med 21% av stemmene er det fjellpryd (Diapensia lapponica) som stakk av med årets vakreste blomstertittel!
Fjellpryd er en av våre egentlig ikke veldig mange alpine puteplanter, og består av et virvar av korte, tynne greiner som er innkapsla av en isolasjon av døde bladrester. I tuppen av greinene sitter det en rosett av små, helranda, læraktige blad. Både den korte hovedstengelen og greinene har sekundær tykkelsesvekst, og arten er derfor teknisk ei vedplante (dvergbusk).
Planten blomstrer tidlig, gjerne før de fleste fjellvandrere kommer seg ut. Den er dekorativ, med ganske mange ca. 1 cm store hvite blomster (eller noen ganger litt over i rosa). Blomstene hos fjellpryd er radiærsymmetriske, femtallige og undersittende, med frie begerblad og samkrona krone med fem fliker. De har fem pollenbærere med påfallende breie pollentråder, alternerende med kronflikene, og rund treromma fruktknute med en felles, lang griffel.
Bladene har en ekstremt tjukk epidermis dekket av en likeledes ekstremt tjukk kutikula. De er normalt aktive i to-tre år før de visner. Bladene er vintergrønne. Om høsten brytes noe av klorofyllet ned, og det produseres røde anthocyaniner, slik at planta får høstfarger. Men begge deler reverseres i samme blad om våren.
Fjellpryd pollineres av insekter og selv om den i og for seg er selvkompatibel, skjer det lite selvpollinering. Den er en protogyn art. Det betyr at hver blomst er førsthunnlig. Arret modner altså først og pollenbærere senere. Med dette unngår den selvbestøvning.
Plantene bruker gjennomsnittlig 18 år på vegetativ vekst før de for første gang kommer
i blomst, og etter det kan planta fortsette å blomstre i århundrer.
Fjellpryd er en kuldespesialist. Bladene tåler temperaturer ned til -40 grader uten å ta skade. I tillegg kan den gro på bergarter som nesten ikke inneholder næring, og klarer seg på de mest utsatte rabbene og forblåste bergene.
Fjellpryd er en vanlig fjellplante nordafjells, og som mange fjellplanter går den helt ned mot havet. Men den har en svært påfallende sørgrense.
Den forekommer ganske massivt i Trollheimen, Romsdalsfjella, Dovrefjell og Rørosregionen, og de sørligste delene av dens mer kontinuerlige utbredelse går gjennom Rondane, Reinheimen og Tron. Men så er det nesten slutt. Arten er f.eks. nesten fraværende i Jotunheimen og Filefjell, og fins ikke på Hardangervidda.
Det er vanskelig å finne noen forklaring på dette nesten-fraværet i det meste av sørnorske fjell annet enn at arten må ha vært en tidlig innvandrer etter siste istid som har ankommet et eller annet sted nordafjells, og så ha spredt seg mot sørnorske fjell nordfra. Spredningen nordafjells må ha skjedd så tidlig at den deltok i koloniseringen av jomfruelig
mark, mens koloniseringen sørover ble bremset opp og stoppet opp på grunn av at suksesjonen i vegetasjonen da hadde rukket å gå så langt at artens habitater ble sterkt fragmentert, atskilt av uegna vegetasjon, både tettere og sammenhengende fjellvegetasjon (tørrgrashei, lesider) og skog.
Fjellpryd er vurdert som nær truet (NT) på dagens rødliste, på grunn av habitatsforringelse
og økt konkurranse som følge av klimaendringer (Artsdatabanken 2021).
Du kan lese en mer omfattende artikkel om fjellpryd som er publisert i Blyttia vol. 84, 2026-01.
Tidligere vinnere
Norsk Botanisk Forening har siden 2016 kåret årets villbomst etter nominasjon fra våre grunnorganisasjoner og avstemning av våre følgere. I 2025 ble vinneren bukkeblad.