Fagerving

Norsk Botanisk Forening

Gode løsninger på et ubevegelig problem.

Når man sitter fast på bunnen av havet og i tillegg har kjønnsceller (gameter) uten hale (flageller), som heller ikke kan styre bevegelse så byr det på utfordringer for rødalgene når det kommer til reproduksjon.

For når det skal så mange tilfeldigheter til, hvordan skal man klare å få videreført genene sine?

Fagerving (Delesseria sanguinea) har løst dette ved at de har et tredje livsstadium. mellom befruktning og voksent individ som er både han- og hunnkjønn. Dette tredje livsstadiet kalles karposporofytt, og sørger for at en enkelt tilfeldighet som fører til befruktning fører til mange kopier av avkommet.

Fagerving (Delesseria sanguinea) er en av de mest karakteristiske og flotte rødalgene vi har. Den er ikke alltid lett å finne, for den liker seg best i sjøsonen, men kan vokse helt opp til strandkanten på skyggefulle steder. Hvis man først kommer over den er fagerving lett å få øye på med sin karakteristiske røde farge (latin: sanguinea = blodrød) og lansettlignende blad med kraftig midtribbe og tydelige sidenerver. Rødalgene skiller seg fra de fleste andre alger ved at hverken «eggcellen» hunngameten eller «sædcellen» hanngameten kan bevege seg. Begge gametene mangler flagell, og hanngameten har til og med fått et eget navn som indikerer det manglende bevegelsesapparatet: Der andre hanngameter kalles spermatozoider og produseres i antheridier, kalles de spermatier hos rødalger og finnes i spermatangier.

Man kan jo spørre seg hvordan en reproduksjon skal kunne foregå når både spermatiene og karpogonet (egget hos rødalger) sitter ubevegelige på hver sin gametofytt. Det er ikke det beste utgangspunktet for en befruktning, men likevel dannes det nye zygoter hvert år takket være lokale strømninger som frakter noen av spermatiene til karpogonene på hunngametofytten. Her er det mange tilfeldigheter involvert, og sammenlignet med svømmende gameter er treffsikkerheten dårlig for spermatiene. Heldigvis for rødalgenes reproduktive suksess, har evolusjonen ført til en tilpasning som minsker ulempene med ubevegelige gameter: Karposporofytten, et tredje livsstadium mellom gametofytt- og sporofyttstadiet som inneholder mange kopier av zygoten.

Når lykken først har vært ute hos fagerving, og en zygote har blitt dannet, starter zygoten å kopiere seg selv og vokse opp til en karposporofytt som sitter festet på hunngametofytten. Gametofytten er haploid, mens karposporofytten er diploid. Gametofytten danner et beskyttende vev rundt karposporofyten, en perikarp, og til sammen utgjør karposporofytten (2n) og perikarpen (n) en cystokarp. Cystokarpen inneholder karposporer, zygotekopier, som vil spres og vokse opp til tetrasporofytter. Takket være karposporene kan én befruktning gi opphav til mange tetrasporofytter. Gametofytten og tetrasporofytten er isomorfe (de ser like ut), og den eneste måten man kan skille de to stadiene fra hverandre er ved å se på hva som vokser opp fra midtribben. På tetrasporofytten vokser det opp stikidier på begge sider av midtribben. Karpogoner og spermatangier vil alltid bare vokse opp på den ene siden av midtribben til gametofytten, og slik kan man skille en gametofytt fra en sporofytt. På stikidiene finner man tetrasporangier. I tetrasporangiene foregår det en meiose, og det dannes fire sporer – derav navnet tetrasporofytt. Til forskjell fra karposporene er tetrasporene haploide, og de vil vokse opp til gametofytter. Siden fagerving er diøsisk (særbo), vil haplogenotypisk kjønnsbestemmelse sørge for at halvparten av tetrasporene vokser opp til hanngametofytter, og den andre halvparten til hunngametofytter.

Så er sirkelen sluttet, og en gametofytt har atter gitt opphav til en ny gametofytt. Vi kaller en livssyklus som denne trifasisk, fordi den har tre stadier: Den haploide gametofytten med haploide gameter, den diploide karposporofytten med diploide karposporer, og den diploide tetrasporofytten med haploide tetrasporer. Fagerving er en meget vanlig alge i Norge og den vokser fra 2 – 30 m dyp, både på stein, skjell og tarestilker. En del av suksessen til fagerving skyldes kanskje at midtribben er flerårig. Selv om bladet slites i stykker i løpet av sommeren, vil den gamle midtribben sørge for at fagerving beholder gunstige voksesteder, noe det er begrenset av i havet. En annen del av suksessen til fagerving, og for så vidt også til de andre rødalgene, er nok takket være karposporofytten og den trifasiske livssyklusen – gode løsninger på et ubevegelig problem.

Skrevet av Katharina Nøkling-Eide.