Den store botanikk-quizen: Test deg selv i 100 fjellplanter!

Dette er reinrose, som kjennes igjen ved sine matter av tykke "eikebladformede" blader, og en flott, hvite blomst med åtte kronblader.

Dette er bakkesøte, med frynser inni blomst, beger med to smale og to brede fliker ytterst.

Dette er korallrot, en av Norges vanligste orkideer. Korallrot har korallformet jordstengel og snylter på andre planter, for selv mangler den helt klorofyll.

Dette er ballblom, med en "bolleformet" blomst som skiller den fra andre i Soleiefamilien.

Dette er blindurt, som skilles fra polarblindurt på Svalbard ved at begeret i frukt er lengre enn det er bredt. Blindurt er kleistogam, som betyr at blomsten ikke åpner seg og derfor blir selvpollinert.

Dette er fjellfiol, med gule blomster rett fra jordstengel, utløpere over jorden, lukter godt!

Dette er gullris, med oprette grener i blomsterstanden og blad med mange sidenerver.

Dette er snøveronika, med små mørkeblå blomster i klase. Det finnes to underarter av snøveronika, nemlig fjellveronika (kapsel snau, stengel opprett) og høyfjellsveronika (kapsel håret, stengel bøyd).

Dette er flekkmure, med opprett stengel, blad grønne under, kronblad oftest med en oransje flekk nederst, småblad butte tenner.

Dette er hestespreng, med sine tette rosetter med friskt grønne, småkrusete vegetative blad. Planten får egne blad med sporer, som er litt lengre og smalflika.

Dette er høyfjellskarse, liten (sjelden over 5 cm) med hvite blomster og med fire kronblad som stikker frem mellom bladene. Bladene er eggeformede og glatte, og etter blomstring danner lange og opprette skulper.

Dette er krekling, med skruestilte blad og en saftig og svart frukt (steinfrukt). (Greplyng har motsatte, blomster femtallige med flat, rødrosa krone.

Dette er storvintergrønn, med lang og litt skjev griffel, samt blader med lang bladstilk (lengre enn bladplaten). Storvintergrønn kan være vanskelig å skille fra polarvintergrønn, som har blant annet litt kortere bladstilk.

Dette er lodnebergknapp, med sine pølseformede, butte blader dekket av kjertelhår og vakre rosa til purpurøde blomster.

Dette er reinmjelt, som kjennes igjen på sine mange par spisse småblad og blåfiolette krone.

Dette er rødsildre, som danner lange krypende skudd enten i matter eller tuer, og består av små, motsatte blad og store røde blomster som åpner seg tidlig i sesongen.

Dette er rosenrot, med sine enkjønnede blomster, firtallig, stor og saftig plante, jordstengel tykk.

Dette er rynkevier, en dvergbusk som er lettest å kjenne igjen på sine dypt innsunkne bladnerver, som får bladene til å se rynkete ut.

Dette er rypebær, en dvergbusk med tynne, sagtanna blad med tydelige nerver. Bladene blir en nydelig rødfarge om høsten og sitter på lenge som visne.

Dette er setergråurt, med sine silkelodne blader og mange små, tettsittende kurver.

Dette er setermjelt, med rundt 9 butte småblad og lyst blåfiolette blomster med butt kjøl omtrent like lange som vingene i blomsten.

Dette er skjeggklokke, en sjelden plante i Norge som bare finnes rundt Etna-Dokka-området i Oppland. Kjennes igjen med sine karakteristiske hår inni klokken.

Dette er skredarve, som vokser i løse tuver og har hele, hvite kronblad og tre grifler i blomsten. Bladene er relativt brede og flate, opp til 8 mm lange.

Dette er skrubbbær, med sine hvite blomster med fire kronblad og blader med sidenerver som bøyer seg ut til spissen.

Dette er småtveblad, med sine hjerteformede blader og små, brungrønne blomster.

Dette er snøsoleie, som kjennes igjen av sine tett hårete begerblad, sine dypt hånflika blad og rustbrune hår på stengelen.

Dette er snøsøte, med sine dypt blå blomster, små kronfliker mellom de store, uten frynser i blomsten og beger hinnetynt mellom flikene.

Dette er søstermarihånd, som kjennes igjen på sine gule blomster (i Norge) og mangel på flekker på bladene. Blomstene har også en tydelig spore, som andre i marihånd-slekta.

Dette er stjernesildre, som kjennes igjen ved bladene i rosett ved grunnen av stengelen og de vakre, stjerneformede blomstene med to gule flekker i basis.

Dette er svarttopp, en halvparasitt som snylter på røtter til andre planter. Den kjennes igjen på de motsatta bladeneog den fiolette tippen.

Dette er trefingerurt, med sine trekoblede, blågrønne blad, femtallige gule kronblad og grønne begerblad.

Dette er trollurt, med hjerteforma, motsatte blader med spisse tenner og en skjør blomst.

Dette er tuesildre, med hvite blomster med fem kronblad og fruktblad som danner to horn. Tuesildre vokser i tette tuer og bladene har tre eller fem fliker i enden.

Dette er turt, kjennes igjen på de blåfiolette korgblomstene i en lang klase, stor plante med grunt flikede blader der grunnen av stengelbladet går rundt stengelen.

Dette er tyrihjelm, med sine store, håndflika blad og lilla hjelmformede blomster. Planten kalles også lushatt og blir pollinert av lushatthumla, i et trofast kjærligshetsforhold mellom plante og humle.

Dette er myrhatt, med sine taggete blad og rødbrune blomster (legg merke til at her er begerbladet farget rødbrunt, ikke bare kronbladene!)

Dette er myrklegg, en halvparasitt som kjennes igjen med sine rosa blomster og brun stengel.

Dette er røsslyng, som kjennes igjen på sine rosa klokkeformede blomster og sine små, motsatte blad.

Dette er sibirkoll, kjennes igjen på sin lyserøde, hodeformede blomsterkvast. Sibirkoll skilles fra fjærekoll ved at kronen er omtrendt like lang med begeret, mens hos fjærekoll er kronen mye lengre enn begeret. Sibirkoll vokser på kalkrike steder i Troms og Finnmark. Sibirkoll er nær truet på den norske rødlista.

Dette er bleiknøkleblom, som kjennes igjen ved sine små, lilla blomster, som sitter flere sammen på tydelige skaft og at bladene ikke er tett håret på undersiden. Dette er underarten smalnøkleblom, med to til fem blomster i skjermen.

Dette er fjellnøkleblom, som kjennes igjen ved de 2-8 store, lilla blomstene med flat topp, og at undersiden av bladene er hvithåret.

Dette er svartkurle, en sterkt truet (EN) orkide på den norske rødlista som finnes i Sør-Trøndelag, nord i Innlandet og i Troms på ugjødsla eng og kalkrik grunn. Den kjennes igjen ved sin kulerunde, rødbrune blomsterstand.

Dette er bekkesildre, som kjennes igjen på de håndlappede bladene og sine hvite (eller litt rødlige blomster). Sildrefamilien kjennes igjen ved at fruktbladene lager to horn inni blomsten.

Dette er fjellpestrot, som kjennes igjen ved sine hestehovlignende store blad og de hvitrødlige blomstene.

Dette er fjellpryd, som kjennes igjen med sine læraktige blad i tette tuer, og sine opprette og vakre hvite blomster.

Dette er fjellrapp, den tette, sokken av gamle bladslirer og at den kan være vivipar. Vivipare betyr at her begynner frøene å spire allerede i småakset (blomstersamlingen hos gress) som du ser på bilde ved de små grønne spirene.

Dette er fjellskrinneblom, som kjennes igjen med de tannede bladene som nesten omslutter stenkelen og de hvite blomstene. Den skilles fra vårskrinneblom ved å ha litt flattrykt skulpe (frukt) og en skulpevegg med tydelig midtnerve.

Dette er fjellsmelle, som kjennes igjen på de tette tuene med smale blad og rose (noen ganger hvite) blomster.

Dette er fjellsnelle, som kjennes igjen ved tydelig ribber på ru og stive stengler. Stenglene visner ikke om vinteren, og har tannkranser med 4-8 spisse og veldig små blad. Fjellsnelle skilles fra dvergsnelle, ved at dvergsnelle er mindre og har oftest kun 3 blad i tannkransen.

Dette er fjellsolblom, som kjennes igjen ved den ullhårete stengelen og buenervete blad. Fjellsolblom vokser på tørr og kalkrik mark i fjellet fra Nordland til Finnmark. Den skilles fra solblom blandt annet ved å mangle blad oppover stilken.

Dette er fjellsveve, som kjennes igjen på sine nokse store grunnblad og ett til fem stengelblad, og at hele planten er dekket med ørsmå, rødgule kjertler (bruk lupe!) og større mørke kjertler.

Dette er fjellstarr, kjennes igjen på at den har flere enn ett aks med linseformede fruktgjemmer (Starrgruppe E). Videre har fruktgjemme kort nebb og bladslirene er snaue (Seksjon Racemocae), med stive stå, tokjønnede aks og en ru midtnerve på dekkskjellet (Fjellstarr). Med vennlig hilsen starrnøkkelen i "Norsk Flora" 🙂

Dette er fjellsyre, som kjennes igjen med sine nyreformede blad og rødspraglete frukter.

Dette er fjelltettegras, som kjennes igjen med den slimete, saftige bladrosetten og den rent hvite blomsten.

Dette er fjelltistel, som gjennes igjen ved at bladene er gråfiltete på undersiden og de fiolette blomstene som lukter vanilje.

Dette er fjelltjæreblom, som kjennes igjen på den klissete stilken, linjeformete blad og de rosa, klyvde blomstene.

Dette er blekmarihånd, en av Norges vanligste orkideer. Den kjennes igjen med sine bleke hvitfiolette blomster og skilles i to varianter (Flekkmarihånd og skogmarihånd)

Dette er fuglestarr, som har fått navnet sitt fra at aksene vokser ved side av hverandre slik at de kan ligne litt på en fuglefot. Ellers har fuglestarr flere aks, trekantete fruktgjemmer med tre arr og hører derfor til starrgruppe E i Norsk flora 🙂

Dette er grannsildre, som kjennes igjen på de tykke rosettbladene og mangel på mye hår på stengelen (som snøsildre for eksempel). Blomstene er først hvite, senere røde.

Dette er grynsildre, som kjennes igjen på yngelknoppene som danner gryn oppover stilken. Hver av disse yngelknoppene er en kopi av morplanten og kan bli en helt ny grynsildre.

Dette er greplyng, som kjennes igjen med sine vintergrønne blad og lyserøde vakre blomster.

Dette er grønnkattefot, som kjennes igjen ved den litt hvitlodne stilken, og grønne blader på begge sider, i tillegg til kurvene som har mørke kurvdekkblad. Grønnkattefot er en sjelden plante som vokser fra Nordland til Troms.

Dette er grønnkurle, en orkide vanlig i fjellet og som kan kjennes igjen på de brede bladene og de karakteristiske blomstene med to tre øvre blomsterbladene bøyd og danner en hjelm over arr og pollenbærere.

Dette er gullmyrklegg, som kjennes igjen på de gullgule blomstene med en brunlig topp og den stive, tykke stengelen.

Dette er gullrublom, som kjennes igjen ved sine sterkt gule blomster, blader med lange hår langs kanten og stjernehår på selve bladplaten. Skulpene (fruktene) mangler hår)

Dette er gullull, som kjennes igjen ved at den er mindre enn torvull og har en svakt gulfarget ull.

Dette er gulsildre, som kjennes igjen på de tykke, lysegrønne bladene og den vakre blomsten som varierer fra gult til rødt.

Dette er øyentrøst-slekta, en slekt som kjennes igjen ved sin sittende blader og blomstene med mørke striper og en gul flekk på underleppen. Øyentrøstene er ettårige og halvsnyltere, som tar næring fra røtter av andre planter. Artene innenfor slekta er vanskelig å skille, og ikke godt utforsket i Norge.

Dette er harerug, som kjennes igjen på de hvite blomstene og yngelknoppene oppover stilken. Hver slik yngelknopp er en kopi av morplanten og kan spire til en ny harerug. Yngelknoppene er også spiselige 🙂

Dette er hårstarr, som kjennes igjen på den hårtynne stilken hunnaksene henger på. Hårstarr har tre arr, trekanta (mer eller mindre) fruktgjøymer og flere aks, og hører derfor i Norsk Flora til starrgruppen E)

Dette er hengepiggfrø, med sine vakre lyseblå blomster, stivhåra stengel og smale blader og en nesten skålforma blomst. Hengepiggfrø er ettårig og kan bli hele 60 centimeter høy! Frøene har tjue tynne pigger på rekke 🙂

Dette er hengefrytle, som kjennes igjen på sine hårete bad og hengende lysebrune kvast.

Dette er høyfjellsklokke, en nær truet villblomst i Norge som kjennes igjen på sin smale, blå blomst som henger ned under blomstring og retter seg opp i frukt.

Dette er hodestarr, som kjennes igjen på at den har et stort aks der hunn- og hannblomstene sitter sammen. Hodestarr hører til starrgruppe A i Norsk Flora 🙂

Dette er hvitlyng, som kjennes igjen på sine tykke blad som er hvite på undersiden.

Dette er hvitmjølke, som kjennes igjen på sin tynne stengel og tynne blad med tenner i kanten. Blomstene, hvis man ser nærme, har klubbeformet arr.

Dette er hvitsoleie, som kjennes igjen på sine store, hvite blomstene på lange stilker og at kronbladene og begerbladene faller tidlig av.

Dette er issoleie, en sårbar plante på den norske rødlista (VU), som er en av plantene som finnes høyest opp på fjellet i Norge og som ofte finnes der isbreer har trukket seg tilbake. Issoleie kjennes igjen på sine tjukke, oppflika blad og den store blomsten som er hvit i starten av sesongen og skifter senere på sommeren til rosa.

Dette er jåblom, en vakker plante med hjerteformede blader i rosett og en enslig hvit blomst. Titter du inni blomsten, legg merke til de karakteristiske nektariene - de er virkelig vakre!

Dette er jøkularve, som kjennes igjen ved at det er en bladrosett og relativt små kronblad. Skilles fra stuttarve ved at jøkularve bare har en rosett, mens stuttarve har flere rosetter.

Dette er kalkarve, som kjennes igjen ved sine store og hvite blomster og at bladene har kanthår. Kalkarve vokser bare på Varanger og Svalbard.

Dette er kantlyng, som kjennes igjen ved sine tykke blader i fire tette rader med de hvite blomstene i toppen.

Dette er kattefot, som kjennes igjen ved sine hvite eller rosa blomster og at bladene er lodne på undersiden.

Dette er kildeurt, som kjennes igjen ved sine tykke, motsatte blad og de små, nikkende blomstene som sitter enkeltvis på skaft ut av bladhjørnene.

Dette er klåved, en liten busk i tamariskfamilien med opprette greiner og grå bark. Bladene er små, blågrønne og linjeformede og de rose blomstene er toppstilte i lange klaser.

Dette er køftstarr, som kjennes igjen på to hunnaks som sitter på hver sin side av ett hannaks. Kløftstarr har ulike aks og tre arr, slik at de nøkler til stargruppe E i Norsk Flora 🙂

Dette er klokkelyng, som kjennes igjen på de rosalilla klokkeformede blomstene og de nåleformede bladene i kranser.

Dette er knoppsildre, som kjennes igjen på de røde yngelknoppene som sitter i bladhjørene og den ene, hvite toppstilte blomsten.

Dette er kongsspir, som kjennes igjen ved sine lysegule blomster med røde fliker, og en stiv, ugrenet stengel med små, rødbrune blad.

Dette er kvann, som kjennes igjen på den halvkuleformede gulgrønnlige skjermen og den sterke lukten.

Dette er lodnemyrklegg, som kjennes igjen med sin hårete stengel og sine rosa blomster.

Dette er lusegras, som kjennes igjen på sine opprette stengler, spisse blader og yngelknopper i bladhjørnene.

Dette er marinøkkel, en fantastisk flott plante som finnes hovedsakelig på beitemark og slåtteng. Marinøkkel kjennes igjen på sine karakteristiske halvmåneformede og litt overlappende blader, i tillegg til den sporebærende delen. Alltid stas å finne på tur!

Dette er melbær, som kjennes igjen på sine røde frukter, klokkeformede hviterøde blomster og de smale bladene som har et vakkert mønster i lyset. Bladene kan slik skilles fra tyttebær, som er bredere og har prikker istedet for melbær-mønsteret.

Dette er mogop, en vakker fjellplante som er nær truet (NT) på den norske rødlista. Mogop kjennes igjen på den lodne stengelen og bladene, den vakre, hvite blomsten og den hårete frukten som strekker seg langt opp for å spre sine frø. En virkelig skatt på fjellet!

Dette er molte (også kjent som multe), som kjennes igjen på den hvite blomsten, og den karakteristiske guloransje, velsmakende frukten.

Grønlandsstarr er sterkt truet i Norge (EN) og kjennes igjen ved at den er særbu, altså at hunnaksene og hannaksene sitter på hver sin plante (Starrgruppe A i Norsk Flora). Grønlandstarr har tykke og stive strå, med flate og ru blad.

Dette er moselyng, som kjennes igjen med på den hvite, klokkeformede blomsten og sine myke, smale og moselignende blad.

Dette er musøre, som kjennes igjen med sine glatte blad med tannet kant. Slik skilles den fra to andre lignende arter, polarvier (glatte og runde blader) og rynkevier (dype rynker og uten tannet kant)

Dette er myrfiol, som kjennes igjen ved sin blekt blåfiolette blomst, sine snaue, nyreformede blad og blomsterskaftet med to forblad litt nedenfor midten (ses akkurat nederst til høyre på bilde)