Villblomstenes farger

Noen planter følger ikke spillereglene

Albinisme

Noen ganger finner vi hvite fioler, eller blåklokker, eller forglemmegei. Hvit blåveis, hvit blåfjær. En sjelden gang i blant en hvit turt eller tyrihjelm. Skogstorkenebb er til og med enkelte steder i landet like vanlig hvit som rød. Og faktisk går det an også å finne hvit rødkløver og hvit rød jonsokblom – som ikke er det samme som hvitkløver og hvit jonsokblom.

Slike planter kalles albinoer. Albinoblomster er individer som ikke produserer det fargestoffet (pigmentet) i blomsten som deres artsfrender vanligvis har. Alle røde eller blå blomster finnes av og til som albinoer. Men har du noen gang sett en albino av en gul blomst? Det er mye, mye sjeldnere, selv om det skjer (hvit mørkkongslys finnes for eksempel). Lurer du på hvorfor?

Planter kan være albinoer grovt sett på to måter. Enten så klarer de ikke å produsere pigmentet i det hele tatt (strukturgen-albino), eller så klarer de det, men de gjør det ikke i kronbladene (kontrollgen-albino). Å bli strukturgen-albino er lett. Det er bare å mutere slik at et av de genene som koder for ett av de enzymene som skal til for å lage pigmentet, blir feil. Én liten feil – og null fargestoff. Og det kreves ikke noen presisjon i hvor feilen skal skje. Alt som ødelegger produksjonslinja for pigmentet, får albinisme som resultat. Å bli kontrollgen-albino er mer fiklete. Da må et kontrollgen mutere slik at det slår av pigmentproduksjonen i kronbladene, mens det ikke gjør det andre steder i planta. Det er derfor langt færre måter dette kan gå feil på.

Det neste vi må se på, er hva disse pigmentene er godt for i planta utenom å gi blomstene farge. De røde og blå fargene skyldes en type stoffer som kalles anthocyaniner. Noen av dem er røde, andre blå, og hos noen planter vil surhetsgraden (pH-en) i cellesafta bestemme om fargen blir rød eller blå – for eksempel starter forglemmegei-blomster rosa, og slår så over til flå, fordi pH-en i cellesafta endrer seg. Bortsett fra blomsterfarge, er den viktigste funksjonen til anthocyaniner å fungere som en slags ”solkrem” i stengler, begerblad og blad. De beskytter fotosynteseapparatet mot for mye lys. Du har sikkert sett at mange planter blir kraftigere rødfarget i stengler og delvis blad når de er i sterkt sollys. Og det er selvsagt er fint å ha en slik solkrem, men helt livsnødvendig er det ikke. Det kan være en liten ulempe å ikke klare å produsere anthocyaniner, spesielt på veldig soleksponerte steder, men planta overlever.

De gule fargestoffene hører til en stoffklasse som kalles karotenoider. Og de er ganske mye mer direkte livsnødvendige for planta. For karotenoider er (i tillegg til å gi gule blomster) også hjelpepigmenter i fotosyntesen. Så hvis ei plante får en feil i synteserekka for karotenoider, kan det aller ”helligste” i ei plantes liv – fotosyntesen – komme i ulage, og da er det over og ut.

Dette betyr at strukturgen-mutanter som gir anthocyanin-albinisme har en brukbar sjanse her i livet, mens strukturgen-mutanter som gir karotenoid-albinisme er ”in deep shit”. Den eneste måten en gul blomst kan bli albino på og likevel klare seg, er ved å ha en kontrollgenmutasjon som skrur av produksjonen akkurat i kronbladene, men ikke ellers, og det er som vi har sett et mye mindre nåløye å treffe. Derfor ser vi omtrent aldri hvite engsoleier eller hvit tepperot eller hvit gul nøkkerose. Men likevel skjer slike endringer av og til på kontrollgen-nivå. Det er det som for eksempel må ha skjedd den gangen i dyp evolusjonær tid da legesteinkløver og hvitsteinkløver skilte lag. Eller da hvitveis og gulveis skilte lag. En gang må det ha vært et kontrollgen som begynte å fungere annerledes – den ene eller den andre veien (fra hvit til gul eller fra gul til hvit). Men slike hendelser er altså ganske sjeldne, og vi ser dermed nesten aldri tilfeldige mutanter mellom gul og hvit i samme populasjon eller i samme art.