De vanligste vårblomstene
For oss planteelskere er det lite som slår synet av blomster som stikker hodet opp av snøen og frosne bakker tidlig om våren. Her kan du lære deg navnet på våre sytten vanligste vårblomster. Hvilken er din favoritt?
Blåveis, Hepatica nobilis
Soleiefamilien
Blåveis er vanlig både i løvskog og barskog, men den er litt kresen og vil ha basisk eller næringsrikt jordsmonn. Der det er skog på kalkrik grunn, kan det være mye blåveis, som på øyene i Oslofjorden. Blåveisen vil ha det litt lysåpent, så om skogen blir for tett, mistrives den. Blåveis er sårbar for forstyrrelser – skogsdrift er drepen for blåveisen.
Foto: Ines Bråthen
Gullstjerne, Gagea lutea
Liljefamilien
Gullstjerne finnes naturlig i fuktige løvskoger, ofte der det er næringsrik leirjord, men den er også vanlig i menneskeskapte omgivelser i enger og plener i parker og kirkegårder.
Frøene har et vedheng (elaiosom) som maur er glad i, og gullstjernefrøene spres dermed ved hjelp av maur. Den er vanligst på Østlandet og i Trøndelag.
Foto: Kristin Vigander
Hassel, Corylus avellana
Bjørkefamilien
De er bittesmå, men enormt søte! Denne rosa hassel-hunnblomsten består i realiteten av flere små blomster som stikker arret så vidt utenfor den trygge knoppen. På samme plante vokser hannblomstene som rakler. Hassel vokser oftest som store busker, langs hele kysten av Norge, nord til Bodø. Frukten, hasselnøtten er yndet snacks for både mennesker og gnagere.
Foto: Kristin Vigander
Hestehov, Tussilago farfara
Kurvplantefamilien
Vårblomsten fremfor noen. Finnes i hele landet langs veikanter, i skråninger, i skoger, ved bekker og i raviner. Etter blomstring kommer store blader som kan minne om formen til en hestehov, som antakelig er opphav til navnet. Hestehov har vært bruk mot hoste, men slik bruk må frarådes, da planten inneholder stoffer som, i store mengder, kan gi leverskader.
Foto: Honorata Kaia Gajda
Hvitveis, Anemone nemorosa
Soleiefamilien
Hvitveis har stengler som kryper under bakken, og kan derfor danne store matter i skogbunnen. Ganske ofte kan man se hvitveis med litt rødlige blomster. Dette skyldes genetisk variasjon i de ulike klonene av planten. Hvitveis vokser opp til tregrensen, og finnes naturlig spredt nord til Lofoten, lenger nord er den sannsynligvis innført. Den nærmeste slektningen i Norge er den mindre kjente veisen «gulveis».
Foto: Kristin Vigander
Korsknapp, Glechoma hederacea
Leppeblomstfamilien
Korsknapp gjemmer seg ofte i gressplener og i veikanter om våren og tidlig sommer. Den er lett å overse for oss høye mennesker, men for både bier, maur og biller er de blålilla blomstene til korsknapp høyt på lista over de beste kildene til mat (nektar). Korsknapp er vanligst på østlandet, men finnes spredt i lavlandet i hele landet nord til Tromsø.
Foto: Kristin Vigander
Krekling, Empetrum nigrum
Lyngfamilien
Se, så flotte blomster krekling har! Selv om den kryper beskjedent langs bakken, liker også dvergbusken krekling å vise seg frem om våren. Blomstene er vindpollinerte, men de små blåsorte bærene (og de eviggrønne bladene) er viktig næring for ryper om vinteren. Krekling er vanligst på lyngmark i lavlandet.
Foto: Kenraiz, Wikimedia commons
Krokus, Crocus sp.
Sverdliljefamilien
Krokus lyser godt opp langs veier og i hager om våren, men dette er en ikke en stedegen art i Norge. Den gjør ikke nødvendigvis stor skade på naturen, men sprer seg veldig effektivt, og har derfor status som «potensielt høy risiko» på fremmedartslista. Biene bryr seg for øvrig fint lite om dette, om forsyner seg grådig av den deilige krokusnektaren.
Kusymre, Primula vulgaris
Nøkleblomfamilien
Kusymre vokser i ytre kyststrøk fra Grimstad i Aust-Agder til Ørlandet i Sør-Trøndelag. Blomsten ikke mulig å ta feil av, med sine store, lysegule blomster med orange midte. Frøene er litt klissete, og fester seg til maur, som dermed sprer dem videre. Planten kalles også kusomar eller kublom, og navnene hentyder at når kusymre blomstra, da ble det sagt at kyrne kunne finne mat ute.
Foto: Kristin Vigander
Maigull, Chrysosplenium alternifolium
Sildrefamilien
Maigull er en kjær og særpreget plante som ikke ligner andre planter i vår flora, bortsett fra de to andre maigull-artene vi har i Norge. Selve blomsten består kun av de gule delene på toppen av planten, men de grønngule, flate støttebladene bidrar til at blomstene er lette å finne for små insekter som er nektar-tørste. Maigull kan finnes på våt, skyggefull og næringsrik jord nord til nordland.
Foto: Kristin Vigander
Selje, Salix caprea
Vierfamilien
Selje er kanskje mest kjent for «gåsungene» som kommer til syne om våren. Selje vokser som ganske store busker over det meste av landet unntatt deler av Finnmark. Som alle arter i vierfamilien har selje egne hann- og hunnplanter, og pollenet på hannplantene er en svært viktig matkilde for bier om tidlig om våren.
Foto: Kristin Vigander
Torvmyrull, Eriophorum vaginatum Halvgrasfamilien
Mange kjenner myrull som bomullsdotter i fjellet, og torvmyrull er den vanligste av disse artene. «Ullen» består, i likhet med løvetann, av mange små blomster (se bildet) som har vokst ut til lange hår. Nederst på håret sitter modne frø, som spres videre når vinden får tak i «ullen». Torvmyrull vokser på myr og torvgrunn i hele landet opp til rundt 1700 moh.
Foto: Kristin Vigander
Tusenfryd, Bellis perennis
Kurvplantefamilien
I Norge er tusenfryd delvis en forvillet hageplante og delvis en naturlig forekommende plante. Sistnevnte er antakelig bare tilfellet i fuktige enger enkelte steder på kysten av vesltandet. Ellers forvillet og naturalisert i beitemark og slåtteeng, plen og veikanter langs kysten nord til Trøndelag. Hver tusenfrydblomst består av mange små blomster som står i en «korg».
Foto: Kristin Vigander
Tysbast, Daphne mezereum
Tysbastfamilien
Tysbast er en inntil halvannen meter høy busk. Den er vanligst på baserik mark i Trøndelag og på Østlandet. Det mest særpregede med tysbast er at blomstene vokser direkte på bar kvist. Utover sommeren utvikles små bær som er sterkt røde. Hele planten, både bær, blader, kvister og blomster, er giftig for mennesker. Fuglene, derimot, koser seg med bærene og sprer dermed frøene videre.
Foto: Kristin Vigander
Vårkål, Ficaria verna Soleiefamilien
På Vestlandet er vårkål ofte den første vårblomsten. Der blir den gjerne kalt smørblomst, noe den har til felles med andre soleiearter. Vårkål trives ofte best der det er litt leirete, og er vanligst på sørlige Østlandet, og videre i kyststrøk til Trøndelag. De mørkegrønne bladene inneholder mye C-vitamin, og planten ble tidligere brukt som grønsak om vinteren. Derav navnet.
Foto: Wildfeuer, wikimedia commons
Vårpengeurt, Noccaea caerulescens
Korstblomstfamilien
En velkjent vårblomst, men likefullt en fremmed art for Norge. Helt siden den først ble registrert i landet i 1879 har den hatt en voldsom spredning, og finnes nå i plener og parker både i sør og nord. Den gjør tilsynelatende liten skade på stedegen natur, men på grunn av effektiv frøsetting er den plassert i kategorien «potensielt høy risiko» på fremmedartslista.
Vårstarr, Carex caryophyllea
Halvgrasfamilien
En av 112 arter starr i Norge og blant dem som blomstrer aller tidligst. For ja, slik kan en gressblomst se ut! Ta med deg en lupe neste gang du er på tur, så kan du se med egne øyne. Den gule busten på toppen av strået er et hannaks med hannblomster (med pollen), mens den hvite busten er et av to hunnaks med hunnblomster. Vårstarrr vokser på tørr bakke fra Østfold til Vest-Agder og i Hordaland
Foto: Kristin Vigander