Neslefamilien
Familien som brenner i hukommelsen
Neslefamilien er ikke en av de store familiene globalt (54 slekter og 2625 arter), og direkte liten i Norge, men den er likevel utbredt over det aller meste av verden.
taksonomi
I slekt med roser
Familien hører til en liten gruppe nærstående familier: almefamilien, hampefamilien og morbærfamilien, alle sammen med små og ganske reduserte blomster, tidligere kjent som nesleordenen Urticales. Men denne tette gruppen viser seg i nyere systematikk i sin tur å ha rosefamilien, trollheggfamilien og tindvedfamilien som sine nærmeste slektninger, og det er straks litt mindre intuitivt. Til sammen utgjør alle disse familiene derfor roseordenen Rosales.
I tidligere systemer ble nesleordenen derimot gruppert sammen med bøkeordenen (og noen grupper til) til en underklasse, hamamelidene, som omfattet de fleste tofrøbladete planter med reduserte og vindpollinerte blomster – men som altså har vist seg å være akk så polyfyletisk. Almefamilien, hampefamilien og neslefamilien er alle sammen små i Norge: de er representert henholdsvis med vanlig alm, humle og to arter brennesle: stornesle Urtica dioica og smånesle U. urens. I tillegg har vi et par tilfeldig innførte arter av blidnesle Parietaria
økologi
Hvorfor brenner brennesle?
Stornesle er en flerårig og langlevet art som med sine lange jordstengler kan danne svære kloner. Smånesle er derimot en ettårig art uten vegetativ formering. Jordstenglene av stornesle er lett å kjenne når man driver med hagearbeid: de er intenst gule.
Neslene er utpreget nitrofile arter. Hos oss er stornesle en art som dels er hjemlig og vill, i rike sumpskoger, edelløvskoger og rasmarker (underartene skognesle og linesle), dels et ugras i nesten allslags kulturlandskap og bebygde områder (underarten vanlig stornesle). Smånesle er også gammel i landet, og har vært et vanlig åker- og hageugras, men er i dag mye mer sjelden, selv om den har begynt å komme tilbake via gartnerier. Både vanlig stornesle og smånesle har antakelig bakgrunn som ville planter på tangvoller langs kysten.
Noe av det mest spesielle med begge nesleartene er selvsagt brennhårene, som sitter både på bladene, stenglene og i blomsterstandene – men det er lite av dem på de to ville underartene av stornesle. Brennhårene er selvsagt evolvert som beitebeskyttelse. Det er en fabelaktig avansert mekanisme. De består av små injeksjonssprøyter. De er hule, og veggene er avstivet med kiselsyre, så de blir sprø og brekker lett. Spissen blir da som et rør med glassharde kanter som lett trenger inn i huden. Trykket fra huden klemmer da innholdet i nedre del av håret inn i såret. Den sviende følelsen skyldes en blanding av flere ulike stoffer – maursyre og neurotransmittere som histamin, acetylkolin og serotonin. Spesielt histaminet gir en betennelsesreaksjon med svie og kløe. Nyere forskning tyder på at oksalsyre og vinsyre også er involvert.
Ellers i verden
Trær i neslefamilien
Neslefamilien har noen ganske store trær, blant annet den tropiske slekta Cecropia, som har utviklet en svært avansert symbiose med maur. Enkelte tropiske planter i neslefamilien, i slekta Laportea, er så brennende at de kan være farlige for mennesker, spesielt barn, og kan gi intense brennende smerter som varer i timevis og gir kraftig lymfereaksjon. Slekta Boehmeria (rami) er en viktig tekstilplante i Asia. Noen ikke-brennende planter i neslefamilien brukes som prydplanter, spesielt i slekta Pillaea. Og husfred Soleirolia soleirolii var i hvert fall tidligere en potteplante man fant i nesten alle norske hjem.
Beiteforsvar
Hardføre sommerfugler
Underlig nok virker beiteforsvaret ikke mot enkelte insektarter. Stornesle er en av yndlingsplantene for larver av mange sommerfugler, slik som neslesommerfugl.
Neslesommerfuglen er en av de mest vanlige sommerfuglene i Norge. Den overvintrende generasjonen flyr om våren og forsommeren. Den nye generasjonen klekkes i slutten av juli og flyr om sensommeren og høsten. Neslesommerfugl flyr på solrike steder, i hager, enger og i skoglysninger. Her i en blomsterbed i en hage.
Foto: Bård Bredesen
Oppbygning
Blomster og blad
Bladene sitter motsatt og er grovtannete, langt hjerteformete (stornesle) eller ovale (smånesle), med en slags mellomting mellom fjærnervatur og håndnervatur (en sidenerve løper på hver side av hovednerven), og mye sidenerver. De har bladskaft og øreblad. Bladene er grove og rynkete og føles faktisk «beslekta» med både alm og humle.
Blomsterstanden er nøster eller knipper som sitter i bladhjørnene. Blomstene er små, grønne til rødbrune, firetallige og undersittende med enkelt fribladet blomsterdekke, og enkjønnete.
Hunnblomstene har to korte og to lange blomsterdekkblad, de lange sitter rundt fruktemnet. Fruktemnet er egentlig dannet av to fruktblad, men det er det ingen spor av det i dag, og det har ett basalt frøemne og en dusk med arr på toppen, uten griffel. Hannblomstene har fire like blomsterdekkblad og fire pollenbærere, som først sitter bøyd mot midten og spent mot et rudimentært fruktemne.
Når tida er inne, skal det bare en lett bevegelse til før pollenbærerne spretter tilbake som en katapult og kaster pollenet ut, så det blir tatt av vinden. Plantene har da også selvfølgelig vindpollinering.
Stornesle er særbu (egne hunn- og hannplanter), mens smånesle er sambu, med begge typer blomster i hvert blomsternøste.
Frukta er en liten nøtt, som spres litt uspesifikt etter «rusk-prinsippet» – delvis kan den føres litt av sted med vindkast, delvis kan den haike i pelsen på dyr.
etnobotanikk
Matlaging og torturplante
Stornesle er både en temmelig ettertraktet vill matplante (neslesuppe og neslestuing er både godt og næringsrikt)
og en gammel fiberplante (neslestrie og nesletau). I noe eldre tider ble storneste brukt til avstraffelse og tortur, noe man sikkert kan forestille seg.