Oslo Europeisk Miljøhovedstad

Norsk Botanisk Forening

Oslos villblomsthjerte

Visste du at det største biologiske mangfoldet i Norge finnes i hovedstadsområdet? Det sies at 80 prosent av artene i Norge finnes i Oslo. Vi har flest arter, og vi har flest mennesker.
I 2019 er Oslo Europas miljøhovedstad, Oslo Green Capital 2019. Når manges øyne og ører er rettet mot hovedstaden vår, har vi som er over middels interessert i organismene på kloden, muligheten til å fortelle andre om hvordan det står til med naturen i byen vår.

Les mer her
Østlandsavdelingen presenterer

Ukens Osloblomst

Oslo er Europeisk miljøhovedstad 2019. I den forbindelse presenterer vi hver uke fra april til august en villblomst som er typisk for Oslo – enten den er vanlig i Oslo eller der Oslo er et viktig område for arten.

Blåveis Hepatica nobilis
Soleiefamilien

Blåveis er vanlig i skog, både i løvskog og barskog, men den er litt kresen og vil ha basisk eller næringsrikt jordsmonn. Der det er skog på kalkrik grunn, kan det være mye blåveis, som på øyene i Oslofjorden. Blåveisen vil ha det litt lysåpent, blir skogen for tett, mistrives den.
Blåveis er sårbar for forstyrrelser – skogsdrift er drepen for blåveisen.


Vårrublom Draba verna
Korsblomstfamilien

Vårrublom er en ettårig, knøttliten plante som er vanlig på tørre, kalkrike berg i Oslo. Den begynner å blomstre allerede i april, setter frø og visner før sommertørken setter inn.
De fire kronbladene er dypt delt, slik at det kan se ut som den har 8 kronblader.



Kubjelle Pulsatilla pratensis
Soleiefamilien

Kubjelle har sin nordgrense i Norge på Hovedøya hvor den vokser på tørt kalkberg.
Den fiolette blomsten henger, men under frømodningen vokser blomsterskaftet og retter seg opp. De lange, dunhårete griflene blir sittende på frøene – en tilpasning til vindspredning av frøene.


Lodnefiol Viola hirta
Fiolfamilien

Lodnefiol er en sjelden fiol som i Oslo finnes noen få steder i sentrumsnære områder, og enkelte steder på øyene. Den vokser på solvarme, tørre bakker og skogkanter
Lodnefiol blomstrer tidlig. Den hører til fiolene som har blomsterstilk og blad direkte fra jordstengelen, og kan identifiseres fra liknende fioler ved fint myklodne blader, blader som er breiest ved grunnen, øreblader med få, korte tenner, blomster uten lukt og mørk rødfiolett spore.


Gullstjerne Gagea lutea
Liljefamilien

Gullstjerne er en vanlig vårblomst i Oslo. Vi finner den naturlig i fuktige løvskoger, ofte der det er næringsrik leirjord, men den er også vanlig i menneskeskapte omgivelser i enger og plener i parker og kirkegårder.
Frøene har et vedheng (elaiosom) som maur er glad i, og gullstjernefrøene spres dermed ved hjelp av maur. Utpå sommeren visner planten helt ned.



Bekkeblom Caltha palustris
Soleiefamilien

Bekkeblom er en vakker villblomst som med sine store, tallrike, guloransje blomster pryder bekkekanter, vannkanter, grøfter, våtmark og sumpskog. Den er vanlig i Oslo.
Frukten er en belgkapsel som bare åpner seg i fuktig vær – en tilpasning til frøspredning ved hjelp av regndråper som plasker frøene ut av kapselen. Frøene har i tillegg et flytevedheng som gjør at frøene kan spres langt av gårde.


Liljekonvall Convallaria majalis
Aspargesfamilien

Liljekonvall er vanlig i Oslo, den er kjent og kjær, også for dem som ikke er spesielt interessert i villblomster. Så lukter liljekonvall utrolig godt – ikke rart at den blir plukket og tatt med inn. Liljekonvall vokser både i løvskog og barskog, men den holder seg unna for surt og skrint jordsmonn. Liljekonvall har bær som til slutt blir røde. Man skal behandle liljekonvall med forsiktighet, for den er svært giftig.




Gjøkesyre Oxalis acetosella
Gjøkesyrefamilien

Gjøkesyre er en vanlig art i skogene i Oslo, både i løvskog og barskog, oftest noe skyggefullt og ikke for tørt.
De hvite kronbladene har fiolette årer og en mørk gul flekk ved basis. Frukten er en kapsel der frøskallet har sterk spenning under frømodningen, noe som gjør at frøene slynges av gårde når frøskallet brister.
Gjøkesyre har frisk, syrlig smak som skyldes oksalsyre, og det er plantens vitenskapelige slektsnavn Oxalis som har gitt oksalsyren dens navn.


Engtjæreblom Viscaria vugaris
Nellikfamilien

Nå pryder engtjæreblom knauser, berg og tørrbakker, med sine mange purpurrøde blomster. Kronbladene er utrandet eller litt kløyvd i toppen. De øvre stengelleddene har mørke, klisne limringer som effektivt hindrer maur i å komme opp og forsyne seg av nektaren.
Engtjæreblom ansees mange steder som tilhørende slekten Silene (smelleslekta). I så fall er Silene viscaria det vitenskapelige navnet.



Hvitmure Drymocallis rupestris
Rosefamilien

Hvitmure er en av de sjeldneste plantene i Oslo. Den vokser på tre steder: Tåsen, Ekebergåsen og Holmlia. I Ekebergåsen var den forsvunnet, men er reintrodusert med stort hell. Forekomsten på Tåsen skjøttes for at lokaliteten ikke skal gro igjen. Utenfor Oslo finnes hvitmure også bare på få steder.
Hvitmure blir omtrent 50 cm høy, og ligner ellers mye på markjordbær, men hvitmure produserer ikke bær, men smånøtter som er omgitt av begeret. Plantens størrelse og finnete grunnblader avslører at her har vi å gjøre med en av ‘aristokratene’ blant villblomstene i Oslo.


Dragehode Dracocephalum ruyschiana
Leppeblomstfamilien

Dragehode er en oppsiktsvekkende plante, opptil 50 cm høy, med store, mørkeblå blomster som i fasong kan minne om et dragehode. Arten er knyttet til baserike eller kalkrike tørrbakker og berg, og er i Oslo særlig å finne på øyene i Oslofjorden, men også i Ekebergskråningen, Grefsenåsen, og på Svartorsætra i Nordmarka.
På øyene i Oslofjorden er dragehode noen steder truet av fremmedartene sibirbergknapp og gravbergknapp, og på Nakholmen og Tåsen har Norsk Botanisk Forening årlige dugnader for å fjerne bergknapparter og andre fremmedarter – og det hjelper!


Bakkekløver Trifolium montanum
Erteblomstfamilien

Hovedøya i Oslofjorden er eneste kjente, naturlige voksested for bakkekløver i Norge, og er dermed aristokraten i Oslos flora. Bakkekløver er da også fredet og den er fylkesblomst for Oslo. Den kan overfladisk ligne på hvitkløver, men bakkekløver er en større plante, opptil 50 cm høy, har oppstigende stengel med blad og blomsterhode, mens hvitkløver har krypende stengel der blomsterhodene sitter på lange skaft rett fra den krypende stengelen.
Bakkekløver tilhører det vi kaller et varmekjært, sørøstlig floraelement i Europa, der forekomsten i Oslo er en nordvestlig utpost.


Knollmjødurt
Filipendula vulgaris
Rosefamilien

Knollmjødurt er en vanlig plante i Oslo på tørr, kalkrik grunn, det vi ofte kaller grunnlendt kalkmark, særlig på øyene i indre Oslofjord er den vanlig.
Planten blir opptil 50 cm høy, røttene har mørke knoller, som plantenavnet antyder. Bladene har mange finner, og de store kremhvite blomstene med seks kronblad er vakkert rosa på utsiden.
Som en del andre arter på grunnlendt kalkmark i Oslo, hører også knollmjødurt til et varmekjært, sørøstlig floraelement i Europa.


Blodstorkenebb
Geranium sanguineum
Storkenebbfamilien

Blodstorkenebb er en karakterplante i Oslo på berg og tørre bakker, mest på kalkrik grunn, og særlig på strandberg.
Planten blir opptil 50 cm høy. Stengelen som har sprikende greiner, er stivhåret og ofte rødfarget. Blomstene er store, sitter enkeltvis i bladhjørnene, og har en sterk rødlilla farge.
Arten er spesielt vanlig på strandberg rundt indre Oslofjord, men har også noen forekomster på baserik grunn lenger inn.