Biomanfold i hovedstadsområdet

Norsk Botanisk Forening

Skrevet av Bjørn Håkon Smevold, først publisert i Firbladet 2019-1

Biomangfold i hovedstadsområdet

Visste du at det største biologiske mangfoldet i Norge finnes i hovedstadsområdet? Det sies at 30 prosent av artene i Norge finnes i Oslo. Vi har flest arter, og vi har flest mennesker. Oslo og omegn er blitt en storby, med over en million innbyggere. Vi opplever derfor en kraftig nedbygging og fortetting, og mange arter er under kraftig press. I 2019 er Oslo Europas miljøhovedstad, Oslo Green Capital 2019. Når manges øyne og ører er rettet mot hovedstaden vår, har vi som er over middels interessert i organismene på kloden, muligheten til å fortelle andre om hvordan det står til med naturen i byen vår.

Bakgrunn for mangfoldet

Hvorfor har vi dette mangfoldet akkurat her? Vi har fjorden, vi har øyene med sin kalkstein og vi har et skjermet og gunstig klima. Vi har fortsatt noen strandenger igjen, om enn fragmenterte, der vi fortsatt finner bukkebeinurt Ononis arvensis og tusengylden Centaurium littorale. Vi har fortsatt noen slåttemarker, fra nede ved fjorden, innover i Nordmarka i tilknytning til Nordmarksplassene. Noen av disse er gamle finneplasser, som i tidligere tider hadde andre driftsformer, blant annet svedjebruk. Vi har det spesielle Oslofeltet, som strekker seg fra Langesundsodden og nordover til Mjøstraktene. Feltet inneholder ulike vulkanske bergarter, som form av sedimentære bergarter som ble avsatt for rundt 400 millioner år siden, den gang Oslo var havbunn i et tropisk hav nær ekvator. Der det er kalk, ser vi straks flere plantearter.

Vi har ulike former for edelløvskog, kalkfuruskog, noe gammelgranskog, våtmarksområder, salamanderdammer, raviner og myrer. Fattigmyrer og rikmyrer. Vi har en rik flora i mange veikanter. Veikanter har blitt et viktig voksested for mange vanlige og uvanlige plantearter. Vi har til og med sjeldne arter langs fortauene i indre by! Bli med Botanisk forening på en tirsdagstur, så får du se.

Skogen i Nordmarka dekker et stort geografisk område, men et stort hogstfelt er ikke det samme som et rikt biologisk mangfold. Det er i gammelskogen vi finner artsmangfoldet, og den er det dessverre lite igjen av.

Det største mangfoldet finner vi i et belte fra vest for byen, med arter som gulveis Anemone ranunculoides og skjellrot Lathraea squamaria, over Bygdøy, på øyene, gjennom Ekebergskråninga og til Østensjøvannet. I tillegg har vi rike områder opp gjennom Maridalen og i flere områder i Nordmarka. Områdene rundt Blankvann og Mellomkollen er kjent, og også de kalkrike vestlige delene av Nordmarka.

Kjerkeberget på 631 meter er Oslos høyeste punkt og ligger på grensen mellom Oslo og Lunner. Nordover derfra har vi et område rikt på kalk og rikt på arter, blant annet de fantastiske kransalgesjøene med uvanlige arter.

Fjorden vår er rik på arter, mange uvanlige observasjoner er gjort innerst inne i Bunnefjorden.

Oslos botaniske indrefilet lå der Mosseveien, Sjursøya og Grønlikaia ligger i dag. Botanikerne på 1800-tallet bekymret seg over nedbyggingen de var vitne til, og forløperen til Mosseveien kom i 1880-årene. Dette var eneste voksested for liten sandlilje Anthericum ramosum og svalerot Vincetoxicum hirundinaria, og et av få voksesteder for en rekke andre arter. Kontrastene er store der dette totalt nedbygde området ligger mellom artsrike Malmøya og Ekebergskråninga.

Mye er tapt, men vi har fortsatt mye å redde! Dette jobber vi med, og dette trenger vi hjelp til.

Streiftog i lokalfloraen

Det er bare noen få år siden sommerfuglen lakrismjeltblåvinge døde ut i Norge. Hvis vi sørger for at det fortsatt finnes nok av lokaliteter med lakrismjelt Astragalus glycyphyllos, så har sommerfuglen en sjanse til å klare seg om den noen gang skulle komme tilbake hit.

Dvergtistel Cirsium acaule finnes kun på en eneste lokalitet i Norge, på noen få kvadratmeter i en hage på Ulvøya i Oslo. Floravokter Vivian Nerli samarbeider med grunneier for å holde liv i bestanden og luke vekk flere invasive arter som truer lokaliteten.

Hartmanstarr Carex hartmanii finnes i Oslo kun på noen veldig få kvadratmeter nordvest på Hovedøya.

Ellers så finnes den bare på noen få lokaliteter i vårt område, sjelden langt fra kysten.

Hvitmure Drymocallis rupestris finnes på et fåtall lokaliteter i Norge: på Jeløya, i Asker, på Nesodden og på Tåsen, Ekeberg og en nyoppdaget, mulig spontan lokalitet ved Blankvann i Oslo.

En art som trues akutt akkurat nå, er den lille vakre vannplanten flytegro Luronium natans. I Norge finnes den kun i fem vann i Lillomarka i Oslo, og våren 2019 skal Breisjøen, den klart største og viktigste bestanden i landet, tappes ned med over seks meter i flere måneder. Da tilsvarende arbeid ble gjort i Alnsjøen for få år siden, døde nærmest hele bestanden ut. Overlevelsen i Breisjøen avhenger av at de riktige tiltakene iverksettes.

Oslo har også sin del av truede orkideer. I 2005 ble to skudd av orkideen fuglerede Neottia nidus-avis funnet under en hasselbusk i en sving i en veikant på Malmøya. Dette var den eneste kjente forekomsten i Oslo kommune, og den kom opp i 2005 og 2006. Sent på sommeren begge år ble det undersøkt om den kunne ha satt frø, men det var ikke spor av planten. I 2007 hadde noen hogd ned hasselbusken, det var mye grus i veikanten, og store hauger med sammenraket løv. Vi har ikke sett orkideen der siden.

Den store og vakre mariskoen Cypripedium calceolus vokser også på Malmøya, og dette er den eneste lokaliteten i Oslo kommune. Forekomsten består av et begrenset antall individer, og dette innebærer at hvert eneste individ er viktig for artens overlevelse i hovedstaden. Artikkelforfatteren har overvåket lokaliteten flere ganger årlig siden 2005, og lokaliteten trues av gjengroing, og enkelte år med litt dårlig frøsetting. Manuell pollinering har bidratt til en langt bedre frøsetting, og slik håper vi å styrke lokaliteten på sikt.

Ved Blankvann i Nordmarka vokser den sterkt truede arten knottblom Microstylis monophyllos på våte rikmyrer. Antall individer er få, og de overvåkes hvert år av Roman Gramsz, Norsk Naturarv. Flatehogst i dette området ville fort kunne gjøre uopprettelig skade.

Grøftingen av myrer i forrige århundre gjorde enorm skade på orkideer og andre arter som er avhengige av fuktighet, sigevann og stabile forhold. I et skogsmiljø kan selv hjulsporene fra en skogsmaskin eller et kjøretøy lage en ny grøft eller avrenning, og avlede vannet i en uønsket retning. Det kan fort utrydde en art på en lokalitet, der voksestedet ikke lenger får det stabile tilsiget av vann fra vannkilden. I Sverige er det faktisk ulovlig å kjøre skogsmaskiner og annet i bekkekløfter og små forsenkninger og sig i terrenget, fordi man vet at slike miljøer ofte er levested for sjeldne og sårbare arter. Dette kan vi ønske oss i Norge også, om vi mener alvor med å bevare mange sårbare arter.

Kun få prosent av skogene er gammelskog, og det er her de sjeldne og sårbare artene som krever stabile forhold, finnes. Det er her vi må sette inn innsatsen for å få områdene vernet eller skjøttet på et bærekraftig vis.

Endringer i landbruk og skogbruk de siste tiårene har gjort at mange arter har fått begrenset sine voksesteder. Vi har mindre beite, mindre slått, og det er ikke lenger plukkhogst av utvalgte trær som gjelder. Altfor ofte ser vi at all skog er meiet ned i et større område, skogbunnen er oppkjørt og ødelagt, og resultatet er et artsfattig areal der solen når skogbunnen og overflaten tørker ut. Vi har fortsatt litt rik gammelskog i hovedstadsområdet, som skogeiere vil hogge. Sammen kan vi slå ring om de truede artene som vokser der, om flere aktører samarbeider om det.

På den kalkrike Bakkehaugen i Godalsparken på Tåsen, finner vi en helt spesiell relikt fra en svunnen tid. Oppe på platået på haugen, befinner det seg en blomstereng med en unik sammensetning av uvanlige arter. Den har en flora vi tror er lik den som befant seg på beitemarkene og slåtteengene i de kalkrike områdene nord for byen, før den store nedbyggingen tok til. Der finner vi flere av artene vi finner på de kalkrike øyene i fjorden, slik som dragehode, hjorterot, nikkesmelle, fagerknoppurt, krattsoleie og lakrismjelt, og vi finner også arter som smaltimotei, smalfrøstjerne og alm. Smalfrøstjerne er utryddet fra den andre lokale forekomsten på Fornebu. Neste kjente lokalitet er på Løten, og deretter i høyere, fjellnære strøk.

Blomsterfloret midtsommers er vidunderlig vakkert, og det summer godt av insekter i enga. De senere årene har vi luket konkurransesterke arter og gjenopptatt slåtten i samarbeid med Bymiljøetaten i Oslo kommune. Vi ser helt fantastiske resultater av dette arbeidet, og særlig er vi glade for at dragehode Dracocephalum ruyschiana har styrket seg betraktelig på lokaliteten.

Blomsterenga på Bakkehaugen er ikke et typisk voksested for dragehode, men det er svært interessant at den vokser her. Den finnes også i nærheten av Svartor og Framstua i Nordmarka. Dragehode blomstrer rundt midtsommer, og har fått navnet sitt på grunn av at blomsten ser ut som et brølende dragehode. Knallblått! Arten er i tilbakegang i hele Europa. Den er sannsynligvis utryddet i Tyskland, og det viser seg at de største forekomstene nå faktisk er i Norge og Sveits. En internasjonal ansvarsart, en prioritert art i Norge, som finnes fra området rundt Oslofjorden opp til de varme dalsidene i Gudbrandsdalen. Den er særlig tallrik på noen av øyene, i Ekebergskråninga og i noen områder vest for byen.

På flere av slåtteengene oppe ved Nordmarksplassene kan vi fortsatt se truede arter som solblom Arnica montana, bakkesøte Gentianella campestris, brudespore Gymnadenia conopsea og mange andre. Det er kun slått og visse former for beite som gjør at disse artene trives i de vakre blomsterengene. Botanisk forening holder slåttekurs i Nordmarka i august hvert år, og vi er stadig flere som har blitt flinke til å svinge ljåen. Det er godt for sjelen, sosialt, vi er nær naturen og ikke minst bidrar vi til å holde landet vårt åpent, for det er i ferd med å gro igjen.

På de kalkrike delene av Oslofeltet finner vi en særegen flora, for kalkstein er ikke spesielt vanlig i Norge. Tørrbakkevegetasjonen, eller åpen grunnlendt kalkmark som det kalles i dag, er særlig vanlig ute på øyene, og i visse områder særlig vest for byen. Her finner vi sjeldenheter som kubjelle Pulsatilla pratensis, som har sin nordligste norske utbredelse på Hovedøya og blomstrer i april–mai, arter som den solgule krattalanten Inula salicina, stjernetistel Carlina vulgaris, hundetunge Cynoglossum officinale, og Oslos fylkesblomst – ja, kommuneblomst for den saks skyld – bakkekløver Trifolium montanum, som har sitt eneste norske voksested på tørrengene på Hovedøya. Et vakkert skue rundt midtsommer.

Østensjøvannet øst for byen er velkjent, artsrikt både når det gjelder planter, fugl, insekter og vannlevende organismer. Sørøst for Oslo før avkjøringen til Nesodden ligger det rike Pollevannet, med dronningstarr og en mengde ulike arter av sopp og kjuker. Våtmarksområdene og deltaet der elvene Nitelva, Leira og Glomma møtes nedenfor Lillestrøm øst for byen, er leveområde for et stort antall fuglearter og insekter, og er samtidig det stedet i Norge med høyest antall arter av ferskvannsfisk.

Hvor mange arter har vi i Oslo? En sjekk på artsobservasjoner.no viser at 1204 karplantearter, 1435 sopp, 306 moser, 225 lavarter, 363 fugle- arter, 13 amfibier og reptiler og 41 arter av pattedyr, inkludert delfiner og flaggermus, er registrert. Antall saltvannsarter i fjordbyen er uvisst.

Folk bosatte seg tidlig i Oslo- området etter istiden på grunn av en variert natur og god tilgang på ressurser. Dette gjelder fortsatt i dag. Det er en av grunnene til at vi er mange mennesker i Oslo. Naturen i hovedstadsområdet er under sterkt press, men samtidig er den en viktig del av identiteten vår, noe vi gjerne smykker oss med når vi har besøk av gjester fra fjern og nær. Den identiteten ønsker vi jo å bevare.

De største truslene mot naturen vår er ulike arealinngrep, tankeløshet og parkifisering, der vi søker parker og plener og stilig kantstein istedenfor ekte natur, blomsterenger og ville veikanter. Sandstrender og brygger istedenfor strandenger med beitende kuer. En annen stor trussel er invasive fremmede arter, ofte hagerømlinger, som massivt fortrenger stedegne arter fra leveområdene sine.

Er det håp? Ja. Vi er svært avhengige av riktige regjeringer og politisk vilje. Vi er mange som vil hjelpe. Du kan også bli med. Vi har Norsk Botanisk Forening, Norsk Ornitolologisk Forening, Norsk Biologforening, Norsk entomologisk forening, Norsk Zoologisk Forening, Norges sopp- og nyttevekstforbund, Nordisk kultur- landskapsforbund, Norsk Limnologisk forening, SABIMA og Norsk Naturarv. Vi har ulike natur- og miljøvernorganisasjoner. Vi jobber sammen med Fylkesmann og kommune. Med grunneiere og frivillige. Botanisk forening har floravoktere som overvåker truede arter og lokaliteter. Hva kan du gjøre for å hjelpe? Bli med.

Vi har mange flere arter, truede og sjeldne, og mer vanlige, som er verdt å fortelle om. Vi har kunnskapen. Vi har historiene. La oss fortelle dem! Ønsker du å vite mer? På www.miljøhovedstaden.no finner du et rikholdig program – en mengde ulike arrangementer og turer i miljøhovedstadsåret 2019.