Hvilken art blir Årets villblomst 2026?
Norsk Botanisk Forening inviterer til årets mest fargerike valg!
Hvert år kårer våre følgere årets villblomst, og nå er det tid for nok en spennende avgjørelse.
Hva er din favoritt av årets kandidater?
Kandidater til Årets villblomst 2026:
Fjellpryd
Diapensia lapponica
Fotograf: Helene Lind Jensen
Fjellpryd er en kuldespesialist. Planten produserer sin egen antifrys som gjør at bladene tåler temperaturer ned til -40 grader uten å ta skade. I tillegg kan den gro på bergarter som nesten ikke inneholder næring, og klarer seg på de mest utsatte rabbene og forblåste bergene. Dette går på bekostning av dens evne til å konkurrere med andre arter, da det å være så hardfør går sammen med at planten ofte ikke vokser mer enn 0,2 mm i året. Fra frøspiring til kjønnsmoden plante kan det ta opp til 18 år, og det er forventet at arten kan få problemer med å konkurrere med mer kjaptvoksende arter som beveger seg stadig lengre opp i fjellet i takt med et varmere klima.
Nattfiol
Platanthera bifolia
Fotograf: Andy B. Sortland
Nattfiol er, tross navnet, ikke en fiol, men hører til blant våre viltvoksende orkidéer. Vi har to arter i nattfiolslekta i Norge, den ene heter nattfiol mens den andre heter grov nattfiol. Fra gammelt av ble «fiol» brukt om velduftende planter, og da disse to artene avgir en sterk og søt lukt på natten er navnet ganske selvforklarende. Noe mange merker seg er de lange sporene som stikker ut bak hver blomst. Dette er en spesiell struktur som hindrer uønskede insekter i å besøke blomsten. Helt innerst i denne tuben produseres det nektar, og bare de insektene med lang nok «tunge» klarer nå helt fram.
Hengeaks
Melica nutans
Fotograf: Kristin Vigander
Dette er et av de aller mest yndige og dekorative grasene våre, med store småaks som henger på rekke og rad og med en nydelig fargekontrast i vinrødt og grønt, og syns man gras er vanskelig å lære seg, så gjelder det ikke denne arten. I småakset er det to fertile blomster, mens de øverste blomstene er omdannet til ei lita klubbe, et oljevedheng som gjør at denne arten har maurspredning av frøene. Hengeaks vokser i rik, varm skog (lågurt- og høystaudeskog) og vierkjerr i fjellet, i så å si hele landet.
Vårerteknapp
Lathyrus vernus
Fotograf: Helene Lind Jensen
Vårerteknapp, i likhet med blåveis, finnes nesten bare i rikere skog eller langs rikere sig og bekkekanter i skog. Den er en av våre tre erteknapper, de to andre er knollerteknapp og svarterteknapp. Av disse kan vårerteknapp beskrives som å ha de bredeste og kanskje mest fagre bladene. I tillegg har blomstene en spesiell egenskap, de skifter nemlig farge med alderen fra tydelig rosa via turkis til en mer blass blågrønn farge. Den mye vanligere slektningen knollerteknapp har også en lignende fargeforandring, men med langt svakere blåfarger.
Trollurt
Circaea alpina
Fotograf: Bjarke Anderson
Trollurt er en av de små yndighetene i skogen som en gjerne må se litt nøye etter for å få øye på. Det er en slektning av mjølker, geitrams og nattlys (og fuchsia!) med små hvite blomster. Botanisk er den berømt ved å være et av de få eksemplene på totallige blomster (bare to kronblad, som til gjengjeld er nydelig hjerteforma). Den har en bitteliten frukt med krokhår som spres med dyrepels. Trollurt er lett å gå forbi, for sterilt likner den mye på skogstjerneblom, og vokser på litt liknende steder: i fuktig barskog, gjerne langs bekker, i hele landet under skoggrensa, men er ingen steder direkte vanlig. Framkaller gjerne et fornøyd glis hos botanikere.
Reinrose
Dryas octopetala
Fotograf: Helene Lind Jensen
Reinrose er en art mange fjellfolk kjenner til, med sine store og hvite blomster lyser den opp der den vokser. Denne lavvokste og mattedannende arten finnes nesten utelukkende på baserikt berg i fjellet, og er nesten alltid til stede hvis det er rik nok berggrunn og lav nok vegetasjon. Hvis man på forsommeren og støter på et slikt sted forstår man hvorfor dens navn inngår i naturtypen reinrosehei, som nettopp er en lavvokst og rik vegetasjonstype i fjellet. Ofte kommer de rikere bergartene fram på uventa steder, og dette er derfor en av artene det er nyttig at friluftsfolk registrerer om de finner den – da kan nemlig botanikere oppsøke stedet senere og sannsynligvis finne en rekke rødlistede arter på samme sted.
Springfrø
Impatiens noli-tangere
Fotograf: Geir Arne Evje
Springfrø er en av de ville plantene som ikke ser vill ut, om man har mindreverdighetskompleks på vegne av hjemlig flora. Prangende store gule blomster med en uvanlig form som skriker «jeg er dekorativ». Planta er ettårig, nesten uten røtter, og saftstruttende – og visner få minutter etter at en har plukket den. Frukta er det klassiske eksemplet på eksplosiv frukt som slynger ut frøene ved minste berøring. Springfrø vokser i næringsrik sump eller i rik, skyggefull og fuktig skog på Østlandet, i indre fjordstrøk vestafjells og fra Midt-Norge til Salten, og er alltid hyggelig å møte.
Engtjæreblom
Viscaria vulgaris
Fotograf: Anders Gunnar Helle
Engtjæreblom er en av to arter i tjæreblomslekta. Den holder mest til på skrinn jord og tørkeutsatte berg i lavlandet, og blir i fjellet avløst av sin slektning fjelltjæreblom. Av de to er det egentlig bare engtjæreblom som bærer tjæreblom-navnet med rette; den har nemlig et klissete og svart stoff oppover stengelen, mens slektningen i fjellet mangler dette. På forsommeren kan man være heldig å komme over skrinne berg farget i rosa av engtjæreblom, gjerne med summende humler og svevende sommerfugler omkring, da denne arten er særlig populær blant pollinatorer.
Bekkeblom
Caltha palustris
Fotograf: Helene Lind Jensen
Bekkeblom er også kjent som soleiehov. Begge er passende navn, denne planten hører hjemme i soleiefamilien og trives ofte i bekker og på annen våtmark. I næringsrik og fuktig skog kan bekkeblom være en av de første som lyser opp på våren, og man kan også finne den blomstrende utover sommeren høyt oppe i piplende fjellbekker. Noen bruker bekkeblom som hageplante, som mange av våre hjemlige insekter setter stor pris på.