I Gudbrandsdalen er det kjent 37 lokaliteter med skogranke. Noen populasjoner har gått ut gjennom tidens løp, trolig pga. arealomlegging, og noen andre har kommer til. Som mange vet er utbredelsen til denne arten svært marginal i Skandinavia, da den kun er kjent fra Gudbrandsdalen. Vi var fire som møttes ved Hafjell Quality Hotell, inkludert turleder. Lavt oppmøte var forventet siden det var ferietid og turen skulle gå i ganske krevende terreng, men det vi ikke hadde i antall hadde vi i humør og finnerlyst!
På vei til Bårdengbekken, som har en godt utviklet bekkekløftvegetasjon, tok vi en avstikker ved Skarsmoen. I nærheten her finnes nemlig en flott skogrankepopulasjon som Anders Breili tipset turleder om tidligere på sesongen. Under en steil og sørvendt bergside strekker bestanden seg omtrent 30 meter oppover i løs og baserik rasmark fra blåbærgranskogen under. Den er ganske tilgjengelig for turgåere, men likevel beskyttet fra typiske trusler som flatehogst grunnet sin topografiske beliggenhet. Bestandstørrelsen begeistret turgjengen, og fotografiapparater av ulik størrelse og avansement ble momentant og entusiastisk fisket frem. Vi anslo populasjonen til å strekke seg over et areal på 25 x 7 meter. I dette arealet finnes også mer eller mindre mosedekket rasmark uten noe særlig dekke av karplanter, men dette arealet anslås som egnet grobunn for skogranken. Denne arten er i tilfelle mest konkurransesterk sett i forhold til andre karplanter i området. Plantesamfunnet her besto hovedsakelig av etasjemose, hvitbergknapp, gran (også noe granvelt), noe rødflangre og rødsvingel. Det ble funnet i alt tre blomster, to blomsterknopper, og antallet fruktstander ble beregnet til omtrent 130 totalt sett.
Vel fornøyde la vi ut på vår videre ferd til Bårdsengbekken. Vi diskuterte underveis hvordan vi enklest skulle angripe det bratte terrenget der, og kom til enighet om at vi skulle gå nedenfra og opp. Da ville vi jo komme nærmest i øyesyn med vegetasjonen bokstavelig talt og trolig få studert floraen mer nøyaktig, fordi man - merkelig nok - tar seg litt bedre tid oppover enn nedover.
Ut fra tidligere befaring og geologisk litteratursøk var vi klar over at det var et stykke opp til den rikere floraen, og vi tok bena fatt. Noe av de sjeldnere artene finnes der i selve kløfta, men mye finnes også omtrent 50-150 meter bort fra kløfta i sørvendt retning. Grunnen oppover Bårdsengbekken er stedvis noe ustabil på grunn av blokkmark med tykt mosedekke over. Vi gikk gjennom blåbærgranskog med nokså triviell artskomposisjon, og det begynte å striregne. Dette gjorde bakken glatt. Vi var ved godt mot og lette iherdig etter sudetlok og huldregras. Det førte til mange turer ned og opp av kløfta oppover langs bekken, og så fant vi den første av de forventede artene: huldregras!
Videre hadde vi full fokus på sudetloken. Etter Lye (årstall) hadde vi UTM-koordinater å gå etter, men resultater av letingen uteble. Skogen var tett og kløfta mørk, et skikkelig huldrelandskap, men tilgangen på satellitter var ganske lav og nøyaktigheten på GPS’en deretter. Vi var også usikre på om Lyes koordinater var satt etter det nye eller gamle koordinatsystemet. De fleste av oss var nå gjennomvåte, og bakkene og regnet la en liten demper på turen en liten stund. Vi tok en spisepause og det gjorde godt. Så bar det videre. Nå var vi kommet så langt opp langs kløfta at vi kunne begynne å se etter noe mer krevende og artsrik flora. Her vokser arter som kalklok, marisko, skogranke og kranskonvall. I tillegg finnes taglstarr og mye skogmarihand knyttet til ei lita rikmyr/intermediær myr, samt noen andre fuktigere partier. Vi fant marisko. Det var ikke uventet for vokser det mengder!
Andre planter som vokste her var kalklok, og masse nikkevintergrønn, kranskonvall med mer. Her brukte vi litt tid på noe mer grundig botanisering. Turleder førte kryssliste, men trass i forsiktig bruk gikk den snart i fillebiter grunnet det fuktige været. Med denne forsvant også UTM-registreringer vi hadde foretatt. Gjengen samlet seg etter hvert og det var stemning for å avslutte både av tidsmessige og værmessige grunner. I bilen på vei tilbake oppsummerte vi den 4-5 timers lange turen, og alle var enig i at sudetlok og russeburkne gir oss grunn til å ta turen på nytt. Dessuten ville det vært litt av et syn å se skogranke- og mariskobestanden i full blomst! Vi sees nok på tur i disse områdene igjen, og da er det jo anledning for utvidelse av turgjengen og mulighet for sol også!
Janicke Haug (turleder)